De virkelige jomfruene i nød

Etter å ha levd med don Quijote hver søndag i et halvt år, var jeg usikker på om jeg hadde fått min dose med jomfruer i nød. Terje Bjørangers bok "Den tredje søsteren" viser en helt annen virkelighet. Mens don Quijote rir virkelighetsfjernt rundt og vrøvler om gunstbevisninger og jomfruer som han skal komme til unnsetning, pakker Bjøranger inn en grusom virkelighet inn i en krimramme på en oppsiksvekkende måte. Dvs selve krimgåten er tradisjonell nok, to drepte, et politikammer, få mulige gjerningsmenn og ikke minst en nysgjerrig journalist med todagersskjegg, singel og med en voksen datter. Alle de klassiske ingrediensene for en krim.

Det som gjør denne annerledes, er den inngående innsikten Bjøranger sitter på når det gjelder æresdrap og tvangsekteskap i oslomiljøet. Det finnes mange unge jenter som er redde for å bli sendt til hjemlandet når de nærmer seg gifteferdig alder. Og da er ikke giftealder ca 35 år, slik det begynner å bli i resten av Norge... Dette er en hverdag som lærere, sosialarbeidere, helsesøstre, politi, UDI-ansatte, krisesentre og barnevernsarbeidere kjenner godt til. Bjøranger har selv bakgrunn fra UDI, og har reist i de områdene i Pakistan hvor ære-tradisjonene er på det sterkeste. Han har inngående kjennskap til det han skriver om, og det gjør det rett og slett til skremmende lesing. Det må være et utrolig sjokk for disse jentene å bli flyttet fra mer eller mindre trygge Norge til burkaland for å bli gift med en analfabet fetter.

Og verandaen? For tiden er jeg i Nürnberg, sola skinner, hagedvergene lokker. Jeg er heldigvis ei fri, selvstendig, norsk kvinne som kan reise hvor jeg vil stort sett når jeg vil. I Nürnberg konstaterer jeg at det har gått bedre med deres prosess enn med Josef K.s. De lurer bare litt på hvorfor de skal være de eneste som skal redde de late grekerne.