En spennende stemme fra Cuba: alle drar sin vei

Wendy Guerra er en spennende forfatter. I sommer har jeg lest to bøker av henne. I Jeg var aldri førstedame heter hovedpersonen Nadia Guerra, og i "alle drar sin vei" er det Nieve Guerra som beretter om sitt liv i dagbokformat. Nadia ligner på nadie som betyr ingen, og Nieve betyr snø. Hun beholder altså etternavnet sitt i begge bøkene, og sier dermed at de er selvbiografiske. De fiktive fornavnene sier kanskje noe om isolasjonen hun føler.

"Alle drar sin vei" er en sterk oppvekstroman med en alkoholisert og voldelig far, som etterhvert drar, og en nevrotisk mor. Dette temaet har mange forfattere i hele verden, og det er mange likhetstrekk med Tore Renberg, Karl Ove Knausgård (hvis kamp jeg fortsatt ikke har begitt meg i gang med) og svenske Åsa Linderborg. Den store forskjellen er at i Skandianavia er resten av samfunnet forholdsvis velfungerende. På Cuba er det lite som fungerer. Ideene er gode, men Wendy Guerra synliggjør hvordan de politiske eksperimentene påvirker familieliv og enkeltindivid.

 

Jeg har vært på Cuba et par ganger, og kjenner meg godt igjen i mye her. Det tristeste er at ungdommene har ei plan om å komme seg ut av landet. De har ikke opplevd Cuba før revolusjonen og skjønner ikke hva opprøret var mot, de ser bare at de er isolert, og blir påminnet det gjennom turismen, eksilcubanere som kommer innom med forsyninger (medisiner, klær teknologiske duppedingser og penger) og ikke minst internett som de har en begrenset adgang til. Jeg bodde i ei Casa Particular som en gutt på 21 hadde ansvaret for, han bodde der sammen med kjæresten som var like gammel. De hadde ei plan om å gifte seg med hvert sitt søskenbarn i California, og skille seg etter tre år. Og de kunne fortelle at vennene hadde lignende planer. Veldig trist for landets framtid at ungdommen drar.

Wendy Guerra har opplevd at alle rundt henne drar, hun har selv vært ute på noen stipendopphold, men "borte bra, hjemme best". Hovedpersonen i "alle drar sin vei" kommer seg aldri ut. En av konsekvensene av begrenset ytringsfrihet, er overvåkning. Det er en sterk scene når mor og datter drar ut på svømmetur for å kunne snakke. I havet finnes det ingen mikrofoner - man kan ikke stole på noen.

Bøkene hennes blir utgitt i Barcelona, og romanene er forbudt på Cuba. Jeg gleder meg til å lese mer av henne.

Haiene

"Haiene" er ei fin og rar bok. Jeg har lest altfor lite Bjørneboe, Bestialitetens historie står urørt i bokhylla, og dette er påminner om at de bør flyttes derfra til nattbordshylla. På videregående leste vi "Semelweiss" og "Til lykke med dagen", jeg likte begge godt, og likevel har det ikke blitt flere av han før nå.
Det er blitt skrevet mye om"Haiene" og det skjønner jeg godt, for her er det mye å ta tak i. Umiddelbart hadde jeg stor glede av beskrivelsen av selve seilerlivet. Det er akkurat 20 år siden 150 studenter fra Trondheim la ut på seilas med Statsraad Lehmkuhl til Færøyene. En uforglemmelig tur, der flere av oss kravlet opp til røylen 49 meter over havet, etter et obligatorisk døgn med spying. Bjørneboe gir en innføring i sjømannsterminologien, uten at det blir brifete.
Seilasen forfølges av haier av ulike typer, disse beskrives også nokså inngående, og reflekterer muligens ulike menneskeraser. Felles for alle er at de har en umettelig sult. Det er en sterk scene der tre haier blir fisket opp i båten, og når de halvdøde slippes tilbake til de andre, er det ikke bare slik at de spiser opp slektningene sine, de spiser også av seg selv.
Ombord på båten er det ca 30 stykker, fra hele verden. Mindretallet er europeerne, men de er også offisererne, altså de med makta. Gjennom hele boka er det slåsskamper mellom grupperinger i mannskapet, og det pågår en kamp mellom mannskap og offiserer.
Både kapteinen og annenstyrmann er norske, men de snakker bare norsk seg i mellom ved tre anledninger, når det snakkes om noe fundamentalt viktig.
Kapteinen er glad i penger, og smugler perler, mannskapet vet dette, og forsøker å få tak i verdisakene. Annenstyrmannen er vel den Bjørneboe identifiserer seg mest med. Handlingen er lagt til det forrige århundreskiftet. Marx tanker er godt kjent, men ingen vet enda konsekvensene av væpnet revolusjon. Det er ingen tvil om at Bjørneboes egen ide er ren passifistisk.
At det kommer et skibbrudd er ingen spoiling, det blir antydet helt fra starten, men man skulle tro at de ble forfulgt av haier når de forsøker å redde seg i land, eller at de begynner å spise hverandre for å overleve, så mye som det er snakk om kannibalisme i boka. Men neida, her legges alle våpen til side, dvs alle bytter på å bære dem. Ingen hersker over noen andre, og alle lever side om side i ren fordragelighet. Den rene utopia.
Den sterkeste historien er vel båndet som utvikler seg mellom londongutten Pat og annenstyrmannen, det blir en slags gjensidig avhengighet.

På direkten - en moderne heksejakt

 

Sommerens krim har handling i det hektiske medialivet i Oslo. Vi får et innblikk i karakteren intrigene bak heksejakten som media har utviklet de siste 10 åra. Alle sakene skal publiseres så raskt at journalister baserer seg mer på hva andre journalister har funnet ut, enn å trippelsjekke fakta selv. Dette er en virkelighet vi alle møter daglig. Når det gjelder samarbeidet mellom politi og media, er dette helt nødvendig - media sprer informasjon som fører til flere tips. Imidlertid ser vi stadig at politi lekker som ei sil, og offentligheten får detaljer som kan hemme etterforskning. Remen har selv bakgrunn som journalist og kjenner disse problemstillingene fra innsiden. Hun har visstnok brukt tre år på å skrive boka,  den enda ble mer dagsaktuell etter fjorårets store hendelse, og hun henviser til saken i ei bisetning. Nyhetsreporteren Maria dør på ei direktesendt sending, og mediahusets egne blir mistenkt. Kolleger får kjenne på hvordan det er å være på den andre siden i nyhetsbildet. Etterhvert viser det seg at mange av aktørene snakker fransk, og alle veier fører til Sør-Frankrike, der Remen har skrevet store deler av boka.

Her er det bare å finne fram litt fransk ost og vin, og la seg rive med.

Jeg var aldri førstedame

Her er en forfatter jeg definitivt skal lese mer av. Wendy Guerra bor på Cuba, og får utgitt bøkene sine i Barcelona og Paris. De er selvfølgelig forbudt på Cuba, eller "dessverre" er et mer dekkende adverb. Ytringsfrihet er basen for et demokrati, og Fidel Castros største feilgrep var å unngå frie valg, etterfulgt av fengsling av folk som mener noe annet enn han. Sånt blir det vanligvis bråk av etter ei tid, men cubanerne må være verdens mest tålmodige folk, så de spiller og danser salsa. ...og noen skriver bøker.... Wendy Guerra er født i 1970, og tilhører en generasjon som bare delvis forstår foreldrenes revolusjon. Jeg har snakket med 20-åringer der, og de forstår den ikke i det hele tatt - de har internett og vil ut, om de så må gifte seg med sitt eget søskenbarn for å greie det. Guerra kunne også ha valgt å dra, men hun ble. Og hun skriver bøker. At hun ikke har havnet i fengsel er et under. I "Jeg var aldri førstedame" har hun latt protagonisten få et navn som ligner på sitt eget: Nadia Guerra. Guerra betyr "krig", og Nadia ligner veldig på "nadie" som betyr "ingen". Dette gjør hun til et poeng underveis.

Mora til Nadia har forlatt henne og landet da hun var liten, og boka begynner med at hun leter etter henne. Hun anklager foreldrene for situasjonen cubanerne lever under, ikke bare foreldrene, men hele den generasjonen.

På sin vei til mora, har Nadie ei liste over elskerne til mora, i håp om at de kan lede henne riktig vei. Gjennom å forføre dem, håper hun å få dem i tale. Da tar hun ikke med i betraktningen at farskapet var litt uklart, så her er det duket for litt Elektra og Ødipus.

Omsider finner hun sin mor, i Russland. Hun er nedsnødd av Alzheimer og kan knapt gjøre rede for seg selv. På mange vis blir moras glemskhet bilde på samfunnsforholdene i hjemlandet.

For meg var bekjentskapet med Julia Sanchez det sterkeste. Det er ei dame jeg vet lite om, hun var Fidels sekretær og nære venn. Hun deltok i revolusjonen, og det ser ut til å at hun har hatt stor innflytelse på Fidels beslutninger. Hun døde i 1980, og det var nok en tragedie for innbyggerne.

Wendy Guerra er en sterk cubansk stemme, og jeg gleder meg til å lese mer av henne.

 

Himmelrike i Sør-Frankrike

Kontrasten er stor mellom helvetet Stefansson skildrer og det paradiset jeg leste boka i. Som i Johan Bojers "Siste viking", møter vi fiskere i åpne båter på værhardt hav. Arbeidsforholdene til de fattige islandske fiskerne for hundre år siden innebærer et direkte møte med døden. Jeg fullførte boka mens jeg var på yogaferie i Pyrineene. Et fantastisk sted godt egnet til rekreasjon. Et britisk ektepar driver et lite chatau, hun har yoga- og meditasjonsklassene, og han administrerer innkvartering, bringing og holder stedet vedlike. Veldig trivelige folk, og yogatimer tilpasset alle nivå.

Boka har to deler, der den første handler om livet på sjøen, og unge folks møte med døden. Det er et hardt, kaldt og farlig arbeid. Flere av personene i boka leser bøker eller samler på bøker. Det skrevne ord har en sentral stilling, både fordi språket som blir brukt er gjennomarbeidet og litterært, fordi bøker stadig blir nevnt og kanskje fordi litteraturen sto sterkt på Island allerede i vikingetida? Bland personene vi blir kjent med, er det en blind mann som vil bli lest for.

I andre del følger vi en unggutts leting etter meninga med livet - i beste Coehlo-stil. Han har mistet bestekompisen sin på sjøen, og vil egentlig bare gi opp. Han møter mange fine folk, og finner etterhvert en opprettholdelsesdrift.

Islendingene har en fantastisk navnetradisjon: Geirthrudur, Ragnheidur, Brynjolfur, Torfhildur - herlig!

Jeg har fortsatt ikke kommet meg til Island - det frister, men kanskje ikke en fisketur med åpen båt i vinterstorm....

Klokkene ringer for deg

Etter å ha hatt Hemingways "Klokkene ringer for deg" i bilen i flere måneder, ble jeg ferdig med den på nasjonaldagen. Det gir rom for refleksjoner. Hovedpersonen er en spansklærer fra USA, og hvorfor han forvillet seg inn i den spanske borgerkrigen, fikk jeg aldri tak i. Siden borgerkrigen i USA på 1860-tallet, har de ikke hatt krig på egen jord. Hvor mange kriger i utlandet de har deltatt i, er det vel knapt noen som vet. Men det var vel neppe staten USA som sendte "el ingles" til den blodige borgerkrigen - på de rødes side. Nasjonaldagen står imidlertid sterkt både i USA og i Norge, verken 4th of July og 17. mai oppfattes som datoer, de fungerer som egne dager på linje med julaften og nyttårsaften. Spania har akkurat som Tyskland hatt større vanskeligheter med å feire nasjonalisme. Krig er aldri en god løsning, og den spanske borgerkrigen er vel en av de skitneste verden har sett. Hemingway skildrer den stort sett fra rød side. Men han gir en realistisk beskrivelse av henrettelser av federale, og gjengir dermed groteskheten fra begge sider.

Oppi all krig og elendighet, møter Robert Jordan en ung pike som han opplever ekte kjærlighet med. De får bare tre dager sammen, tre intense dager. Det er akkurat som om kjærlighet oppleves sterkere hvis det finnes en ytre hindring. Her det den visse død, andre ganger kan det være familier som ikke ønsker at man skal være sammen - som i Romeo og Julie. Og hvor mange ganger har vi ikke lest om par som finner hverandre til tross for at den ene er gift? Anna Karenina og Effi Briest er vel blant de sterkeste eksemplene på dette. En så sterk kjærlighet kan vel ikke vare evig? En eller flere er nødt til å dø?

Kriger kan jeg lite om, men det er påfallende hvor mange ganger sprenging av broer er målet i krigsromaner. Broingeniører og brosprengere er viktige folk.

Mørkets symmetri

Det er fascinerende med eneggede tvillinger, og de pleier ofte å narre folk rundt seg med å bytte identitet. Spørsmålet er om det er mulig å lure dem som virkelig kjenner dem.
Audrey Niffenegger presenterer to sett med eneggede tvillinger, to voksne damer og døtrene til en av dem. Og alle fire er skremmende like hverandre.

På mange vis minner boka om Den trettende fortellingen av Diane Setterfield. I begge bøkene er det en tvilling som dør, noen barn og noen perifere menn. De er lagt opp etter en krimoppskrift som fungerer sånn passelig, passe lite utfordrende feelgood-stoff.

Audrey Niffenegger står også bak Den tidsreisendes kvinne, en bok der hun leker seg med tid. Hovedpersonen beveger seg fram og tilbake i tid, og hun leker med tanken på om det er mulig å påvirke framtida.

I denne boka går hun lengre, og leker seg med relasjoner mellom folk på begge siden av døden. Boka begynner med at tanten er døende av kreft og testamenterer leiligheten sin til niesene, under forutsetning om at de må bo der et år, og foreldrene får ikke sette sin fot der. Hun selv blir værende i leiligheten som spøkelse, som etterhvert greier å kommunisere skriftlig med de levende. Vi har vel alle prøvd oss med spiritisme i ungdommen...

I etasjen over det innesperrede spøkelset, finner vi en annen innesperret mann, han er innesperret av tvangshandlinger. Den ene av de unge tvillingene tiltrekkes av han, og den andre kurtiserer evt kurtiseres av spøkelsets kjæreste i 1. etasje. Det er et merkelig persongalleri, der man ikke helt er sikker på hvem som er hvem av alle tvillingene...

Feelgood? ja
Rar? ja
Stor litteratur? nei