Viser innlegg med etiketten 1001 bøker du må lese før du dør. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten 1001 bøker du må lese før du dør. Vis alle innlegg

fredag 18. mai 2012

Klokkene ringer for deg

Etter å ha hatt Hemingways "Klokkene ringer for deg" i bilen i flere måneder, ble jeg ferdig med den på nasjonaldagen. Det gir rom for refleksjoner. Hovedpersonen er en spansklærer fra USA, og hvorfor han forvillet seg inn i den spanske borgerkrigen, fikk jeg aldri tak i. Siden borgerkrigen i USA på 1860-tallet, har de ikke hatt krig på egen jord. Hvor mange kriger i utlandet de har deltatt i, er det vel knapt noen som vet. Men det var vel neppe staten USA som sendte "el ingles" til den blodige borgerkrigen - på de rødes side. Nasjonaldagen står imidlertid sterkt både i USA og i Norge, verken 4th of July og 17. mai oppfattes som datoer, de fungerer som egne dager på linje med julaften og nyttårsaften. Spania har akkurat som Tyskland hatt større vanskeligheter med å feire nasjonalisme. Krig er aldri en god løsning, og den spanske borgerkrigen er vel en av de skitneste verden har sett. Hemingway skildrer den stort sett fra rød side. Men han gir en realistisk beskrivelse av henrettelser av federale, og gjengir dermed groteskheten fra begge sider.

Oppi all krig og elendighet, møter Robert Jordan en ung pike som han opplever ekte kjærlighet med. De får bare tre dager sammen, tre intense dager. Det er akkurat som om kjærlighet oppleves sterkere hvis det finnes en ytre hindring. Her det den visse død, andre ganger kan det være familier som ikke ønsker at man skal være sammen - som i Romeo og Julie. Og hvor mange ganger har vi ikke lest om par som finner hverandre til tross for at den ene er gift? Anna Karenina og Effi Briest er vel blant de sterkeste eksemplene på dette. En så sterk kjærlighet kan vel ikke vare evig? En eller flere er nødt til å dø?

Kriger kan jeg lite om, men det er påfallende hvor mange ganger sprenging av broer er målet i krigsromaner. Broingeniører og brosprengere er viktige folk.





onsdag 5. oktober 2011

David Copperfield

Vin, mat og leseglade damer. Denne gangen la bokelskere.no og kanonsamlingen "1001 bøker du bør lese før du dør" premissene for bokvalget. David Copperfield regnes gjerne som en ungdomsroman. Det er en roman med mange lag. Freud var visstnok veldig glad i den, så noen psykologiske aspekt har den nok. På mange måter er den lettlest, personene er enten gode eller onde. Samtidig er det en utviklingsroman, David selv utvikler seg fra en fattig, foreldreløs gutt til en selvstendig arbeidstaker og forfatter.
Charles Dickens har det morsomt med navn her. Dette er visstnok den mest selvbiografiske av alle romanene hans, initialene er omvendt; CD -> DC. Stefaren til David heter Murdstone, og han lever definitivt opp til navnet sitt. Søstra hans derimot, endrer seg med åra. Ms Murdstone behandler David ille mens han er ung, men da hun senere dukker opp som selskapsdame for Dora, ber hun om at de kan glemme fortida.

Jeg trodde ikke jeg kjente historien om David Copperfield, men da beskrivelsen av Uriah Heep kom, så jeg han levende for meg fra fjernsynsskjermen. Jeg må ha sett en BBC-serie en eller annen gang. Karakterene er levende beskrevet, samtidig som mange av den er svart-hvitt framstilt, og reaksjonene deres blir ikke beskrevet. Det hele er ganske forretningsmessig eller journalistisk fremstilt.

Et spørsmål jeg stiller meg stadig vekk, er om penger gir lykke. Hvordan det går med personene i romanen, avhenger stort sett av hvordan det går økonomisk. Unntaket er Micawber som er en skikkelig livsnyter. Når fattigdommen er så stor som den var på de britiske øyer på 1800-tallet, er det forståelig at økonomien får så stor betydning. 2000-tallets Norge er stikk motsatt, her har vi stort sett det vi trenger, likevel klager vi - nesten uansett hva som skjer. Sist uke ble det oppdaget enda mer olje. Spørsmålet er om vi og jorda vår har godt av å finne mer.

fredag 16. september 2011

1001 bøker: Ringeren i Notre-Dame - Victor Hugo

Jeg skjønner ikke hvor jeg har vært, som ikke kjenner denne historien fra før! Etter at jeg satte lydboka i bilen, har jeg hørt om Quasimodo og Esmeralda stadig vekk. Slik har vel alle det med ord man ikke var klar over eksisterte, og nå altså historier som tydeligvis er allemannseie.
Victor Hugo kjenner jeg bare til som forfatter av Les Miserables, musikalen kjenner jeg ut og inn og jeg har sett en filmatisering av romanen, men boka er fortsatt ulest... Ringeren i Notre-Dame har hittil bare vært en tittel for meg, uten noe slags assosiasjoner. Takket være "1001 bøker du bør lese før du dør", har jeg nå tatt tak i en del titler av denne typen.
Den vakre sigøynerpiken Esmeralda er vel så mye protagonist i denne boka som misfosteret Quasimodo, Ringeren i Notre-Dame. Så er det laget både opera og ballet basert på Victor Hugos romandenne historien, og de bærer navnet "Esmeralda". Disney har derimot latt fokuset være på den kuppelryggede Ringeren.
Mange menn er betatt av Esmeralda. Quasimodos historie minner om Skjønnheten og Udyret. Hans verge Frollo forlater sin prestegjerning for å gi etter for sitt begjær til Esmeralda. Poeten Gringoir blir reddet ved at Esmeralda går med på å gifte seg med han, ekteskapet blir aldri fullbyrdet, som det heter så fint. Esmeralda selv vil bare ha kapteinen Phoebus, som også faller for henne ei kort stund. I tillegg til alle disse fortapte mennene, har vi forbyttede babyer, mysteriespill, kåring av narrepave, de lovløses rettsal, og ikke minst: en detaljert beskrivelse av den gotiske katedralen. Klokkene i denne har gjort Quasimodo døv, som om han ikke hadde nok med sitt ene øye og pukkelrygg.
Morten Røhrt leser fantastisk bra!

søndag 11. september 2011

Å forevige seg selv (dQ del to, kap VIII-XI)

Don Quijote og Sancho Panza legger optimistisk ut på sin tredje reise. Denne gangen begynner de med Toboso der de skal oppsøke Dulcinea som dQ har snakket om i snart 450 sider nå. På vei til Toboso har SP og dQ en morsom og dagsaktuell samtale. Det har etterhvert blitt klart at SP er ute etter makt og berømmelse, så de snakker om hva som skal til for å bli husket. SP kommer til at det er bedre å satse på å bli helgen enn ridder, sjansen er mye større for å bli husket da. DQ trekker linjer til Herostratos som satte fyr på et av guds underverk for å få oppmerksomhet. Det ble befalt at han ikke skulle få oppmerksomhet... ligner ikke denne historien mistenkelig mye på andre som ønsker oppmerksomhet? Massemediene greier ikke å la være likevel....
Folk i dag har et sterkt ønske om å bli sett, idol-generasjonen har i det minste et produkt å vise fram, verre er det reality-deltakere som melder seg på kun for å bli berømt.
Dialogen mellom de to antiheltene blir stadig morsommere, og man sitter med et smil om munnen når SP febrilsk forsøker å lure seg unna at han faktisk aldri har møtt Dulcinea. Det er slett ikke merkelig at han tror det skal gå an å innbilde dQ at en bondepike er henne. Han har tross alt forvekslet mye rart tidligere. Det fine er at dQ går med på at hun er forhekset. Jeg har altså kommet forbi det stadiet der jeg irriterer meg over alt det irrasjonelle, og koser meg i stedet over galskapen. SP innrømmer sågar for seg selv at han er i ferd med å bli like gal, ettersom han fortsatt er med på tokten.
Den første kampen blir ført mot en teatertropp utkledd som bl.a. Døden og Djevelen. Det holder på å gå riktig galt inntil SP overtaler sin herre om at man aldri skal legge seg ut mot skuespillere. De har for mye sympati i befolkningen. De kommer seg unna, og bolken slutter som vanlig med at neste blok blir enda mer spennende. Ok, jeg koser meg over samtalene mellom de to, men de meningsløse kampene er jeg fortsatt litt usikker på...

søndag 28. august 2011

Den afrikanske farm - Karen Blixen

Som 13-åring så jeg den storslåtte filmen "Mitt Afrika" sammen ei venninne og hennes mor. Jeg husker at jeg likte filmen godt, det var mye afrikansk natur og en fin kjærlighetshistorie med Meryl Streep og Robert Redford. Etter at vi hadde sett filmen uttalte min venninnes mor at vi nok kom til å forstå mer av filmen når vi ble eldre. Den gang tenkte jeg at det var da voldsomt til undervurdering.
Denne uttalelsen ligger i bakhodet når jeg nå leser boka med tre ganger flere år på baken. En leseopplevelse er alltid preget av egne erfaringer og referanserammer. Jeg nyter Karen Blixens beskrivelser av landskap og dyr, selv om jeg vanligvis skummer meg gjennom slike avsnittet. Det er noe fascinerende med dyrene i Afrika og alt de har å gjøre.
Boka er i stor grad selvbiografisk og handler om hennes år som baronesse i Kenya rundt den første verdenskrig. Det er interessant å lese hennes beskrivelser av de ulike folkegruppene som omgir henne. Her er det generaliseringer på rekke og rad, og når hun fordømmer afrikanernes tro på evolusjonsteorien til fordel for skapelsesberetningen, må jeg smile litt, evt riste litt oppgitt på hodet. Hun setter sivilisasjonens nyvinninger opp mot de "primitives" handlinger og tankesett. De innfødte befinner seg i ulike reservater, og hun nevner bare så vidt hvordan europeerne har tatt seg til rette. Det er "hennes" farm og "hennes" folk, filmen het sågar "Mitt Afrika". Når vi ser de såkalt siviliserte nyvinningene er i ferd med å ødelegge moder jord, kan man lure på fremskrittet i dette. Indianerne setter seg i et råd og diskuterer hvordan en nyvinning vil være for samfunnet og naturen om sju generasjoner, her er det noe vi har glemt mens vi skrider framover.
En morsom episode er når ti nakne høvdinger blir hyllet for sin innsats under krigen. Selv håper de på ei ku, men hvordan er vestlige utmerkelser? Medaljer! Hvor i all verden skulle de feste dem?
Boka er skrevet i 1937 og reflekterer datidens imperialistiske og rasistiske holdninger og må derfor ses i det perspektivet. Til tross for begrep som vi reagerer på i dag, omtaler hun folkene "sine" med respekt. Jeg likte spesielt den tredje delen "Av en emigrants dagbok", der hun kommer med små anektdoter som hun reflekterer over. Her er det ikke mulig å lese hurtig, man må stoppe opp, nyte og tenke over hva hun egentlig mener, og hva som er relevant av dette for meg i mitt liv. En fin bok som nytes på en fin søndag med hjemmelaget knekkebrød og kaffe latte til frokokst, mens andre seiler forbi på en katamaran.

Og Robert Redford? Han kommer flyvende inn med et småfly der protagonisten kan sitte foran piloten og la vinden blafre i håret mens de ser Afrikas sletter ovenfra. Flyet blir hans bane, begravelsen er gripende. Ektemannen nevnes bare i en bisetning hundre sider før, så her er det ingen spor av noe trekantdrama - det sterkeste jeg husker fra filmen.
I det siste kapitlet tværer hun ut avskjeden med farmen og verdensdelen. Her viser hun virkelig at hun har respekt for naturen og de innfødtes tradisjoner. Absolutt en bok det er verdt å lese, velfortjent plass blant de 1001 man må lese før man dør. Takk til Line som satte meg på tanken.

søndag 21. august 2011

Harens år

Med ærfuglene svømmende forbi og vepsen surrende rundt ørene, har jeg nå kost meg med nok en Paasilinna. "Harens år" ble utgitt i 1975, ble ikke oversatt til norsk før i 2004 og jeg har altså ikke oppdaget forfatteren før i år. Det har tydeligvis Erlend Loe, her er det store likhetstrekk med hans Doppler. Boka er en kritikk av bylivets stress og materielle jag, samt institusjoner som f.eks. ekteskapet, forsvaret, Sovjetunionen og kirka.

Som Alice følger etter en kanin til Eventyrland, følger Vatanen en hare inn i Finlands dype skoger. Både det ene og andre skjer på hans søken etter et fredelig liv.

Boka er på ca 150 sider, og burde i utgangspunktet være lettlest. Ideen er humoristisk og det skjer mye. Likevel har jeg brukt en del tid på boka, jeg er ikke helt sikker på hvorfor. Kanskje er det et eller annet med at ideene er bedre enn selve gjennomføringen...

Da jeg var ferdig, så jeg at den er med på lista over de 1001 bøkene som bør leses før man dør, dermed kunne jeg markere enda ei bok der. Grei bok, fin avkobling, humor som muligens appellerer til noen, en hyllest til naturen og de finske skogene. Forøvrig er vi godt inne i harens år nå, i følge den kinesiske kalenderen.

onsdag 10. august 2011

1001 bøker jeg bør lese før jeg dør

Hvor mange år vi har igjen på denne jord, er det veldig få som vet. Hvor vidt vi blir i stand til å lese selv, evt høre lydbøker, vet vi heller ikke. Det er ingen enkel jobb å velge ut de 1001 man bør lese, men Peter Boxall har altså samlet en hel masse folk som har kommet til enighet om en liste. Jeg skaffet meg boka i går, det er en tung og fargerik bok, med fine bokomtaler av de utvalgte bøkene. Tallet stammer fra de 1001 nettene Sjeherasad satt og fortalte historier, den boka er den første som nevnes. Jeg har ikke lest den, men jeg har i det minste spilt Rimskij-Korsakovs musikalske tolkning av den.

Jeg har imidlertid tatt fram gullpennen, og laget en stjerne ved de bøkene jeg har lest. Og det er heldigvis ikke så få.

Line har startet en lesesirkel for å lage denne lista lengre, så nå har jeg skaffet meg Karen Blixens afrikanske farm.

Noe som undrer meg, er at de har tatt inn 19 norske bøker i tillegg til de 6 som er nevnt i originalen, uten at de har merket av hvilke av dem. Jeg tviler på at Anne B. Ragdes berlinerpopler var med opprinnelig... Og hvor i all verden er Ibsen??? Det er ikke lett å lage en kanon....

De jeg har lest så langt:
Cervantes: Don Quijote (foreløpig bare del 1, den samleses videre)
Christie: Doktoren mister en pasient
Kafka: Prosessen
Undset: Kristin Lavransdatter
Bojer: Den siste viking
Mann: Buddenbrook (denne har jeg begynt på, og avventer på at noen sier at vi skal samlese den)
Fontane: Effi Briest
Lagerlöf: Gösta Berlings saga
Hamsun: Sult
Tolstoj: Anna Karenina
Mann: Doktor Faustus
Mahfouz: Midaqq-smuget
Bjerke: De dødes tjern
Lindgren: Pippi Langstrømpe
Orwell: 1984
Frisch: Homo Faber
Puig: Boquitas pintadas
Marquez: Hundre års ensomhet
Marquez: Kjærlighetens i koleraens tid
Jurek Becker: Jakob der Lügner
Böll: Die verlorene Ehre der Katharina Blum
Saabye Christensen: Beatles
Tunström: Juleoratoriet
Allende: Åndenes hus
Eco: Rosens navn
Allende: Om kjærlighet og skygge
Høeg: Frøken Smillas fornemmelse for snø
Ambjørnsen: Elling-serien (avbrøt den fjerde...)
Wiese: Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede
Kjærstad: Oppdageren
Coelho: Veronika vil dø
Loe: Navi. Super.
Schlink: Der Vorleser
Vargas Llosa: Bukkefesten
Martel: Historien om Pi
Murakami: Kafka på stranden
Zafón: Vindens skygge/La sombra del viento (lest på begge språk)
Petterson: Ut og stjæle hester
Ragde: Berlinerpoplene

Jeg er altså ikke opp i 100 en gang... Kanskje målet skal være 200 av disse. Jeg henger meg på det som skal samleses

tirsdag 28. juni 2011

Bukkefesten - Mario Vargas Llosa

Dette må være grunnen til at Vargas Llosa fikk Nobels litteraturpris 2010. For et grusomt mesterverk! En blanding av historie, psykologi, tortur, griskhet, frykt og familiebånd. Jeg avsluttet boka i et land som har vært demokrati i 36 år, ser man langt nok vestover fra Cádiz, når blikket øya Hispañola - (Haiti og Den dominikanske republikk). Vi følger Trujillos siste dager som diktator i 1961 og konspirasjonsplanene til de som drepte han. I tillegg har Vargas Llosa flettet inn en gripende og hjerteskjærende historie om ei ungjente, Urania, som kom seg ut av landet som 14-åring et par uker før diktatoren ble henrettet. Det er nok festen med henne tittelen på boka henviser til. Hun er nå blitt snart 50 år og besøker for første gang sin slagrammede far, som sitter i rullestol uten språk. Han hadde flere ministerposter under diktaturet, og hun anklager den nå forsvarsløse faren på det sterkeste - etterhvert forstår vi og tanten hennes hvorfor. Det meste i denne boka er basert på reelle hendelser, men Urania har visstnok ikke eksistert.

Romanen er i høyeste grad dagsaktuell, flere stater i verden har fortsatt en diktator som har herjet med folket sitt i flere tiår. Ytringsfrihet er det første som ryker, enhver som ytrer seg mot regimets herre, blir drept. Store beløp settes i bankkontoer i Sveits og nær familie viser temmelig griske sider. Vargas Llosa viser også det vakumet som oppsto i de første månedene etter henrettelsen, der en av de medsammensvorne feiget fullstendig ut, og et fryktelig kaos fulgte. Et høyaktuelt spørsmål er om demokrati kan innføres med makt.

Det er ikke lenge siden Spania var et diktatur, demokratiet har blitt innført i en fei, og om det har vært vellykket kan nok diskuteres. At finanskrisa rammer hardere her enn i andre europeiske land kan ha noe med dette å gjøre, kan man jo spekulere på. Spanjolene selv sier at landet er fint å feriere i, det er en helt annen sak å bo her. Samtidig forsøker de sammen med bl.a. Norge å innføre demokrati med makt i et land lengre sør....