søndag 11. september 2011
Å forevige seg selv (dQ del to, kap VIII-XI)
søndag 31. juli 2011
Don Quijote stuper inn i avslutningen av første bok (DQ L-LII)
Det kommer en gjeter forbi med ei geit som han omtaler med få positive ord. Han en blitt sviktet av jomruen han beilet til, og går derfor rundt og skjeller ut geiter. Don Quijote går til kamp mot han, det går riktig ille, begge går blodige ut av kampen. Vår antihelt gir seg ikke med det, for kampen blir avbrutt av en prosesjon. De hører en sørgende trompet og møter en hvitkledt prosesjon med jomfru Maria. Don Quijote tror dette er enda en jomfru han skal redde, og går til kamp mot hele prosesjonen. Presten i prosesjonen og vår prest kjenner hver
andre, og omsider går dQ med på å bli fraktet hjem. At han går til angrep på disse hvitkledde tradisjonsbærerne (bokstavelig talt), har jeg faktisk en viss forståelse for. Første gang jeg så - og hørte - en prosesjon i Spania, syntes jeg det var skremmende. Særlig de broderskapene som har hvite drakter. At Cervantes nevner at de er hvite allerede på 1600-tallet, betyr vel at de kom før KKK i USA. Jeg synes likevel at de holder på denne tradisjonen i Spania, når draktene deres har blitt misbrukt på denne måten...Sancha Panza surrer rundt med drømmene sine om grevskap og øyer. Nå har han i tillegg fått forestillinger om at han ikke trenger å jobbe for å styre: "det finnes noen i verden som forpakter sine herrers stater og gir dem så og så meget for året. De tar seg av styringen, og herren lever bekymringsløst og nyter avgiften han får uten å bry seg med noe." Dette vitner om at SP holder på å tippe over, samtidig som det nok ligger en samfunnskritikk det. Fortsatt finnes det statsledere som oppfører seg på den måten, og innen for adelskapet har det nok ikke vært få av dem.
Når de omsider kommer hjem, er nok ikke SPs kone lite skuffet over tilstanden de ankommer i, men hun omtaler han fortsatt som "kjære ektemann"...
Del 1 er gjennomlest, litt usikker på om jeg går løs på del 2 umiddelbart, men det er ingen tvil om det er morsomt å lese sammen med flere andre.
tirsdag 26. juli 2011
Vikinger, riddere, fiksjon og virkelighet (DQ XLV-XLIX
mandag 18. juli 2011
Balkongscenene står i kø (dQ XXXLII-XXXLVI)
søndag 10. juli 2011
Arabisk prinsesse svikter sin far (dQ XXXIX-XLI)
I ukas lekeøkt er don Quiojte og Sancho Panza totalt fraværende, hva de holder på med, får vi vel kanskje vite snart. Hele bolken er viet krigsfangen som dukket opp med en arabisk prinsesse på slutten av forrige kapittel. Hun er kristen i sitt hjerte og rømmer sammen med flere kristne fanger. Historien har mange trekk fra eventyrene, det begynner med en far og tre sønner, der alle tre drar ut i verden. Hva som har skjedd med faren og de to andre har vi ikke fått høre, så det forundrer meg ikke om de dukker opp etterhvert også. Vi har en rik araber og en vakker datter, hun rømmer med gods og gull, faren tas til fange under rømmingen, men settes fri når de kommer til spansk jord. Alle blir plyndret en gang til, og omsider oppnår de til fastlandet. Snipp snapp snute.søndag 3. juli 2011
Hvem lurer hvem? (DQ kap XXXVI-XXXVIII)
I kapittel XXXVI dukker utrolig nok Luscinda og don Fernando opp. Hun i nonneklær, sukkende og klagende, han er også forkledt. Det samme er Dorotea, og Cardenio står bak ei dør. Det tar ikke lang tid før noen av dem begynner å kjenne igjen hverandre. Dorotea erklærer sin kjærlighet til don Fernando, Luscinda og Cardenio erklærer sin kjærlighet til hverandre og etter påtrykk fra alle, inkludert presten, vurderer også don Fernando Dorotea "som hun fortjener". Deretter strever han med å holde tårene tilbake, mens alle de andre tuter i vei, SP mest fordi han innser at Dorotea ikke er prinsesse Micomicona og dermed må han se langt etter sin lovede øy.
Kvinnesynet er helt utrolig, og kvinnene ser ikke ut til å reagere. Dorotea ber om å få være don Fernandos sanne og legitime hustru, eller i det minste la henne bli sin slavinne!!! Og Luscinda er ikke noe bedre idet hun sier til Cardenio: "De er, min herre, denvirkelige herre over denne Deres fange". Er det skjebnen som har ført de fire sammen? Cardenio tror det: "da Fortuna ville at jeg kunne kalle deg min." Presten henviser til "forsynets særlige inngrep" når han prøver å overtale don Fernando. Det hele er en utrolig scene, med kjærlighetserklæringer, gråt og lange monologer.
Don Quijote har sovet seg gjennom hele opptrinnet, og de andre bestemmer seg for å fortsette å lure han. Til SPs store glede, er Dorotea fortsatt prinsesse Micomicona som trenger hjelp. Lureriet blir ikke avsluttet, for inn kommer en krigsfange i maurerklær sammen med ei utrolig skjønn maurerinne. Hun snakker ikke spansk, men alle er enige om at hun er vakker.
Don Quijote avslutter ukas økt med en lang monolog om krigskunsten fortrinn i forhold til boklig lærdom. Et paradoks da han selv har blitt gal pga boklig lærdom, og mislykkes stadig med sine angrep med våpen. Den fredsliljen har vel sin misjon. Min venn fra La Mancha sier at han ikke er gal, og tilskuerne hans her mener at han taler klokt om soldatens utfordringer. Kanskje er han rett og slett blitt klok av alle bøkene, og det er han som lurer alle andre, inkludert oss lesere?
søndag 19. juni 2011
Å love ut ei øy i La Mancha (DQ del 4, kap XXVIII-XXXI)
Nå holder Sancho Panza på å miste forstanden, han maser om den øya han skal få, og havesyken som vi har sett antydninger til tidligere, forsterkes gradvis. Skjæret jeg ser fra verandakroken min holder neppe for han... Fra før har jeg hørt at SP skal overta galskapen til DQ, og DQ skal bli mer jordnær etterhvert. Har ikke sett noe til det siste enda.
Det dukker stadig opp nye personer med sine historier. Nå er det den skjønne Dorotea som kompletterer kjærlighets-beretningen til Cardernio. Det viser seg at hun allerede var gift med Don Fernando, han som hadde stjålet Luscinda fra Cardenio. Dette skal de nok ordne opp i etterhvert, men først blir Dorotea overtalt av barberen og presten til å være med på å lure DQ tilbake hjem. Hun har lest ridderromaner, så hun skjønner umiddelbart hvordan hun skal oppføre seg som en jomfru i nød. Følget begynner å bli ganskse stort: DQ, SP, presten, barberen, Cardenio og Dorotea, og man skal holde tunga rett i munnen for å henge med på hvem som lurer hvem, hvem som glemmer at de holder på å lure noen og hvem som skjønner at de blir lurt, hvem som er forkledt, hvem som vet hvem som er forkledt og hvem som fortsatt har forstanden i behold.
Følget treffer også igjen et par andre tidligere kjente. Gutten som ble rundjult av jordherren sin, har vært på hospitalet og blitt lappet sammen. Han anklager DQ for at skadene ble så store. Han som stjal eselet til SP dukker opp, og legger på sprang før han får noe straff. SP er lykkelig, og DQ lover han fortsatt de eselføllene han allerede har lovt han.
Det artigste denne gangen er nok hvordan man redder en jomfru i nød. De kaller henne Micomicona fra Micomicón (min komiske dame fra mitt komiske land). Her er det mye snakk om gunst.
"Deres store skjønnhet kan reise seg, for jeg tilstår Dem den gunst De anmoder meg om." sier DQ.
"Den gunst jeg ber om," sa jomfruen, "er at Eders edelmodige person straks skal dra sammen med meg, dit jeg måtte ønske å føre Eder og lover ikke å blande Eder i andre eventyr eller følge noen anmodning før de har hevnet en forræder som, mot all guddommelig og menneskelig rett, har usupert mitt kongedømme."
"Jeg sier jo at det innrømmer jeg Dem", svarte DQ.
En gunst blir anmodet om, en gunst blir tilstått, en gunst innrømmes, en gunst innvilges, en gunst oppfylles. Mitt ordforråd blir utvidet, og om hvem som virkelig blir begunstiget og om det hele er gunstig for SP, får vi vel se etterhvert.
søndag 12. juni 2011
Skarpsindige lavadelsmenn i korkek (DQ bok 1 del 3)
Lammesteken lages av villsau, og DQ ville nok ha imøtegått denne flokken med løftet sverd, jeg nøyde meg med løftet kamera. Ser for meg at landskapet de går rundt og kjemper sine kamper i, ligner litt på dette.
Ukas leseøkt handler knapt om DQ, han ble forlatt med buksa nede, og går rundt og risser inn bedrøvelige dikt om sin skjønne jomfru. Fortellermåten til Cervantes er fornøyelig. Eller er det kanskje Cide Hamete Benengeli som forteller??
"Det er da like bra å la ham sitte der innhyllet i sine sukk og sine vers, for åSP drar hjemover for å hente tre eselføll, og primærbehov tvinger han til å gjøre en stopp på vertshuset der han ble kastet opp og ned i forrige kapittel. Der møter han presten og barberen som sorterte DQs bøker tidlig i historien. De ler seg skakke av SPs beretning og bestemmer seg for å kle seg ut som jomfru i nød for å lokke DQ med seg hjem. Presten kler seg først ut som dame, men finner ut at det ikke sømmer seg for en prest, så barberen må ta den støyten. De tre går tilbake for å lete opp DQ, SP tar den siste biten alene mens de andre gjemmer seg. Mens de venter møter de del gale Cardenio, og får høre resten av hans ulykkelige historie. Den innbefatter en skjønn dame som må gifte seg til penger mot sin vilje, og hun planlegger å bruke dolk. Et par likhetstrekk med den samtidige Shakespeare her, Shakespeare driver også med forvekslingskomedier. Hvem påvirker hvem? Hva var vanlig i samtiden?
fortelle det som skjedde med Sancho Panza på hans sendeferd"
søndag 5. juni 2011
Don Quijote gjenoppretter gullalderen (DQ XX-XXII)
Det er ikke småtteri til tanker antihelten har om seg selv: "Jeg ble etter himmelens vilje født inn i denne vår jernalder, for i den å gjenopprette gullalderen, eller Den gyldne alder, som den også kalles. Jeg er den for hvem de største bragder, de modigste bedrifter er forbeholdt." Den litterære epoken denne boka plasseres i, er gullalderen, om det er pga denne uttalelsen fra don Quijote, eller om begrepet fantes før romanen ble skrevet, er et spørsmål jeg overlater til nerdene blant bokelskerne.lørdag 21. mai 2011
Don Quijote bok 1 - del 2
Det tar ei stund før cliffhangeren fra del 1 fortsetter, først leter Cervantes opp et arabisk manus, som han må få oversatt. Han som i del to har kritisert at oversatt litteratur mister noe på veien. Merkelige greier. Det arabiske manuskriptet har en illustrasjon av Don Quijote og baskeren med løftede våpen fra forrige del. Cervantes harslerer med løgnaktige arabere, men gir dem en sjanse. Kampen ender nesten med forferdelse, men noen damer som legger seg i mellom. Kvinnene var altså ganske modige den gangen.Så fortsetter hisotrien med at Sancho Panza maser om øya han skal få, Don Quijote maser om sin skjønne herskerinne Dulcinela av Toboso, og de vandrer videre på sin meningsløse ferd. De møter en horde av hyrder som forteller en langtekkelig historie om en skjønn jomfru; Marcela, som har forårsaket en ung gjeteres død. Vers på vers framsies om denne ulykksalige historie, inntil del to ender med nok en cliffhanger. Jeg var nesten på vei til å oppgi prosjektet her, men nysgjerrigheten på denne unge dama tok overhånd på slutten her: Marcela viser seg å være ei vakker kvinne med kloke tanker om balansegangen mellom skjønnhet og vidd. Hun setter riddere og gjetere på plass. Holder nok ut litt til - men i små doser av gangen. Det er fint at bokelskerne har satt den opp en langsom plan, å gå over til originalspråk er temmelig uaktuelt på nåværende tidspunkt.
søndag 15. mai 2011
Skal vindmøller bekjempes?