Det er tid for klassikere. Etter å ha lest ny og delvis merkelig nordisk litteratur i flere måneder, har jeg funnet fram Duun og Undset. Så begynner en del bokelskere å sette opp en plan for lavadelsmannen fra Mancha. Det er en bok jeg begynte på for lenge siden, men ga opp alle de meningsløse kampene han rotet seg inn i. Etter å ha tilbrakt tid med spanjoler, har jeg skjønt at dette er ei viktig bok for å forstå kulturen deres. Leseplanen er passe langsom, så langsom at jeg faktisk vurderer å smuglese litt. Kanskje jeg skal skaffe meg den på spansk også...Til i dag skulle vi lese de fem første kapitlene. På den tiden har han lett fram en gammel rustning, reparert et visir, satt seg på et gammelt øk, og ridd ut i verden. Han har funnet opp en skjønn jomfru han skal ofre seg for, har han behandlet to horer som jomfruer, han har angrepet eseldrivere og blitt slått til ridder av en verdshuseier som morer seg over hans galskap. Don Quijotes egentlige navn er visstnok Quijada eller Quesada, sannsynligvis Quejana, som betyr en som klager. Vår helt er imidlertid slett ikke en som klager, heller tvert imot. Da han blir liggende urørlig etter å ha blitt overfalt av eseldrivere, begynner han å resitere ballader, helt til en nabo kommer og tar han med seg hjem. Hjemme har husfolk og venner vært bekymret for han og bestemmer seg for å brenne alle ridderbøkene hans.
Hele boka er en parodi på datidens ridderromaner, og de kan jeg ingenting om. Nysgjerrigheten er nok heller ikke stor nok til at jeg leter opp dem. Cervantes skriver at andre forfattere lar Don Quijote gå rett til vindmøllene med en gang, dette betyr vel at flere har skrevet om lavadelsmannen. Tror ikke jeg gidder å sjekke opp det heller.
Jeg vil heller bare fortsette å humre over denne halvgale mannen som tror at han skal redde verden fra urettferdighet. Så kan kanskje de andre samleserne opplyse meg litt. Man lærer jo i denne boken at det går galt hvis man forleser seg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar