søndag 21. august 2011

Harens år

Med ærfuglene svømmende forbi og vepsen surrende rundt ørene, har jeg nå kost meg med nok en Paasilinna. "Harens år" ble utgitt i 1975, ble ikke oversatt til norsk før i 2004 og jeg har altså ikke oppdaget forfatteren før i år. Det har tydeligvis Erlend Loe, her er det store likhetstrekk med hans Doppler. Boka er en kritikk av bylivets stress og materielle jag, samt institusjoner som f.eks. ekteskapet, forsvaret, Sovjetunionen og kirka.

Som Alice følger etter en kanin til Eventyrland, følger Vatanen en hare inn i Finlands dype skoger. Både det ene og andre skjer på hans søken etter et fredelig liv.

Boka er på ca 150 sider, og burde i utgangspunktet være lettlest. Ideen er humoristisk og det skjer mye. Likevel har jeg brukt en del tid på boka, jeg er ikke helt sikker på hvorfor. Kanskje er det et eller annet med at ideene er bedre enn selve gjennomføringen...

Da jeg var ferdig, så jeg at den er med på lista over de 1001 bøkene som bør leses før man dør, dermed kunne jeg markere enda ei bok der. Grei bok, fin avkobling, humor som muligens appellerer til noen, en hyllest til naturen og de finske skogene. Forøvrig er vi godt inne i harens år nå, i følge den kinesiske kalenderen.

1 kommentar:

  1. Denne boka var min intro til Paasilinna. Jeg synes det var frydefull lesing, men som deg brukte jeg ganske lang tid på den. Jeg har nok likt "De hengte revenes skog" bedre, men så er det ofte slik: jeg leser alt av forfatteren og så har jeg plutselig fått nok. Det er kanskje nødvendig med variasjon i litteraturkosten og?

    SvarSlett