JA til Kari, NEI til Tjuven

Kari Stai har nettopp gitt ut oppfølgeren til suksessen Jakob og Neikob. Å leke med navnet Jakob er en så god idé, at det er vanskelig å fatte at ingen har funnet på det før. Slik er det med de virkelig gode ideene. 

I den første boka var Jakob den offensive: "Du seier vel ikkje nei til ein bolle?" Neikob svarer som alltid NEI, og får dermed en bolle. Dette er en tvist som også små barn forstår. Neikob ble framstilt som den tverre, likevel kom hans nektelser til nytte for å komme seg ut av krokodillemagen.

I oppfølgeren er det Neikob som fører de fleste samtalene. Han ber om hjelp til å bygge ut huset sitt, og når han hører at Tjuven har rømt fra fengselet, tar han initiativet til å dra ut å lete opp han. Jakob svarer selvfølgelig JA til forslaga.

De drar ut med ein tilhenger full av maling, det er typisk Kari at slike tilsynelatende uviktige detaljer får betydning. I Blodrik og blodfabrikken lekte hun seg med røde ting, som viste seg å være nyttige. Malinga de har med seg, bruker tyven til å male Jakob med sine egne farger, og han selv får Jakobs farger. Dermed havner Jakob i fengsel. Munnen til Jakob går oppover både når han blir arrestert og i politibilen. Først når han sitter alene i cella, vender munnen nedover.

Neikob ordner opp, får malt Tjuven i sine egne farger, og sperret han inne i huset sitt. Når Jakob og Neikob kjører hjem fra fengselet, får han Jakob til å love en ting: "Du må alltid seie NEI til tjuven!" JA! seier Jakob. Rett etterpå roper Tjuven "Jakob, Jakob! Kom og hjelp meg ut!" NEI, tjuven, svarer Jakob. Han har omsider lært grensesetting. På det siste bildet har både Jakob og Neikob oppovermunn, sola skinner på Jakobs hus, der Neikob også har flytta inn, men det regner over Neikobs hus, der tjuven sitter fanga.

Kari Stai skriver på nynorsk, og det er Samlaget som gir ut bøkene. Det klinger godt. Jeg kjøpte boka i dag, og lot 7-åringen lese boka høyt, stave seg gjennom den er vel mer dekkende. "Den er skrevet på litt annerledes språk". "Det er nesten som svensk". "Tante, jeg leser rødt selv om det står raudt, jeg". Dette er neppe et godt tegn for mållaget. Desto viktigere at slik slagere er skrevet på nynorsk.

Vi koste oss med boka som helhet. Og vi lo begge i starten av boka mens de leter etter tyven:
Men dei finn ingen tjuv.
-JA, JA, seier Jakob.
- NEI, NEI, seier Neikob.

Forøvrig er den artigste app-en jeg har på iPhonen min, den første boka til Jakob og Neikob. Anbefales til alle som er i nærheten av barn. Den er full av effekter.
Håper virkelig Samlaget satser på en app av denne oppfølgeren også. Gjerne med bollelukt :)

Guiritana elskar Mopp og Mikko

Kari Stai følger opp suksessen Jakob og Neikob med fire pekebøker om Mopp og Mikko. Mot Neikob sin vilje, har de to tatt turen til Tyskland, Danmark og Frankrike, noe Jakob setter stor pris på. Blodrik og Vanja har også fulgt etter til Tyskland.

Deres nye etterfølgere elskar ting, mat, kjøretøy og dyr. Samlaget har gitt ut alle bøkene samtidig, og de er bygd opp etter samme mønster, noe smårollinger liker godt. Mens jeg nøt bøkene på verandaen, fløt et e-familie med bløte, helt nye e-unger forbi. Mopp og Mikko ville vel ha kalt dem myke dyr.

I alle fire bøkene fylles kjøretøy opp med noe, en traktor fylles opp med dyr, en lastebåt lastes med kjøretøy, en truck med ting og kanskje den beste: ei handlevogn med mat. Kari Stai har en leken måte å klassifisere på, dyr deles inn i gule og søte, lange, stripete dyr. Kjøretøya kan fly, være oransje eller små. Ting er blå, myke eller harde og maten er gul, lang eller søt. Mens Mopp og Mikko er på jakt etter alt dette, blir det de finner på neste side, antydet på den siden man er på. Dermed får smårollingen lyst til å bla om, og det er lett å finne ut om man bladde forbi en side. På nest siste side er alle kjøretøyene fulle, og det er vill jubel. Når handlevogna er full, har noen tatt et bitt av all maten som er oppi den.

På siste side kommer virkelig pedagogikken fram, barna oppfordres til å si navnet på andre ting/dyr/kjøretøy/mat på bildene, og de blir spurt om hvilke ting/dyr/kjøretøy/mat de liker best. Kari Stai har vunnet pris for sin hyllest til den lille larven som aldri blir mett tidligere, og nå sender hun en hilsen til han på den siste siden av Mopp og Mikko elskar dyr.

Fargene er rene, figurene er artige og bøkene er med på å utvide ordforrådet på en morsom måte. Håper Mopp og Mikko finner noe annet de kan elska, og at Samlaget synes det er en god idé. Mopp og Mikko fortjener også et par turer til utlandet for å se hvor det ble av Jakob og Neikob, Vanja og Blodrik.

Blodig hjerterom og livsbejaende grensesetting

Kari Stai har kommet med sin andre barnebok på Samlaget. Den første "Jakob og Neikob" har blitt en stor suksess og blir oversatt til flere språk. Jakob sier "ja" til alt, og Neikob sier "nei" til alt. Jakob er en smarting og får med seg Neikob på tur gjennom spørsmålet "Du seier vel ikkje nei til ein biltur?". Men av og til kan det være lurt å si "nei", for eksempel til tyver. De to vennene utfyller hverandre både i lynne, farger og livsholdning - yin og yang er tilstede i mange av livets situasjoner. I MOT jobber vi med å få ungdom til tørre å si både ja og nei: MOT til å leve, og MOT til å si nei. Neikob er god på sette sine grenser, men har godt av Jakobs livsbejaende innstilling og MOT til å leve. Selv kjenner jeg meg definitivt mest igjen i Jakob, og burde ha stiftet bekjentskap med Neikob. Kari Stai hadde en presentasjon av boka på Inderøy bibliotek for ei tid sida, og da spurte hun forsamlinga om det var noen som kjente noen som var mest Neikob, og da var det en kjapp 8-åring der som svarte "Mamma" til stor glede for forsamlinga. Kari er først og framst illustratør, og den fine streken hennes appellerer i stor grad til målgruppen, de legger merke til detaljene - er det slik at livsbejaerne går i sløyfe og grensesetterne bruker slips?
Fargene og layouten har et retropreg, og minner om billedbøkene fra 70-tallet. Hun har blitt utfordret til å lage en hyllest i forbindelse med "Den lille larven Aldrimett"s 40 årsjubileum.
For den illustrasjonen fikk hun gullpris i bransjekonkurransen Visuelt 2010: http://visuelt.org/vinnere/2010/illustrasjon/cover/
Velfortjent pris - "en illistrasjon som får bladet til å hoppe ut av hylla".
Ideen med Jakob og Neikob er genial.

Blodrik er også en lek med navn, og ideen i den andre barneboka er kanskje mer absurd. Utseendemssig er boka større, har klarere farger og er trykket på glanset papir. Fargene er bevisst brukt for å vise sinnstemningen til hovedpersonene og byens befolkning forøvrig. Blodrik er full av blod av typen Rhesus Eksplosiv, og kan eksplodere hvis han blir for glad eller trist. Jobben hans er å tappe blod på blodfabrikken, slik at han ikke sprekker. Blodet brukes til alt som er veldig rødt: chiliketchup, neglelakk og julepynt. De som besvimer av tanken på blod, bør kanskje ikke konkretisere ideene. Også i denne boka står vennskap sentralt, Blodriks beste venn er Myggen, han hjelper til med å tappe blodet, blant annet stikker han litt ekstra når Blodrik blir glad. I tillegg kommer Vanda (a fish called?) på banen og vil ha blod for å lage et nytt hjertet til den døde hunder hennes. De lager masse hjerter som de vil frakte opp til skyene der de døde hundene er. Men hjertene er for tunge (det ligger dem tungt for hjertet å fastslå det). Løsningen blir at Myggen skal forsyne seg av chiliketchup, neste utfordring er en "kvervelvind". Her må jeg si at jeg får trøbbel med nynorsken, forøvrig synes jeg det er helt fint at det gis ut barnebøker og annen litteratur på nynorsk, men hvor mange sier "kvervelvind"?
Myggen kommer seg ut av av krisa ved å bruke den røde julepynten som lodd.

Boka leker med ordspill på blod: blodbøk, blodkar, blodår, tunge hjerter, blodappelsin, blodsmak, blodsukker, vaffelhjerter.

Om ikke anmelderen i Barnebokkritikk er blodfan, så er jeg det så definitivt :-)
Gratulerer, Kari!