Symfonisøndag nr 1 (og en halv)

Ei god venninne har gjennom facebook kunngjort at hun lytter til en symfoni hver søndag. Sist søndag var det Sjostakovitsj 5. som ble beæret med hennes entusiastiske status. Den har en særstilling i musikkhistorien når det gjelder samfunnsmessige forhold som direkte påvirker musikken.

Det står en god del CD-er i hylla mi som bare blir lyttet til hvis jeg skal spille dem, høre dem på konsert eller bruke dem i undervisningen. Aberet med å gjøre musikk til et levebrød, er at man mister evnen til å la seg begeistre. Der har jeg et personlig prosjekt. Så nå hiver jeg meg på søndagsprosjektet og lar meg rive med, helst så blottet for fagkunnskap som mulig. Dagens symfoni er Brahms´ 1. Den har jeg aldri hørt før i dag, men jeg kjenner 4. godt, og har spilt flere overtyrer og den ungarske dansene av ham. Symfonien er gjennomlyttet en gang liggende på rygg. Brahms´mektige strykeklang er umiskjennelig, så deilig med så diger strykegruppe som stadig forsterkes av en full messingrekke. Digger den klangen han greier å få til.

Skulle gjerne ha sittet ute på verandaen og lyttet, men det får blir når det blir varmere i været. Høyttalerne står nært vinduet, så det er fullt mulig. En annen dag... evt neste år....

Å lytte til en symfoni, lar seg også fint kombinere med å strikke. Man kan faktisk bli mer konsentrert av det. En symfoni varer ei stund, og det kan være en utfordring å holde konsentrasjonen så lenge. Det beste er å bli så revet med at man glemmer tid og sted. Der er jeg dessverre ikke, kjenner jeg. Og det er lettere å oppnå den lytteopplevelsen på konsert enn gjennom stereoanlegget. Det er en kunst i dagens hverdagsjag og la tida gå litt sakte. Symfonien krever langsom tid, og det er utrolig deilig det er å kjenne på denne langsomme tida.

1. satsen åpner med brask og bram, instendig hamring med pauken på én tone, og masse forholdninger i resten av orkesteret. Etter et par minutter starter treblåserne med et motiv som sendes rundt i ulike instrumenter og til sammen danner en lang linje. Bratsjene får også dette motivet, og overgir det umerkelig til cello/bass som bringer det ned i dypet. Mesterlig gjort orkestreringsmessig.

Utover i satsen har han et langt parti med rytmen fra Beethovens 5. - er dette et nybegynnertegn? Prøver han å videreutvikle det mesteren har gjort før han?

2. satsen er en langsom sats med klangen i sentrum. Etterhvert kommer et valseaktig tema. Flere partier minner om 4. symfonien, så det er tydelig å at han begynte på en stil som han fullbrakte der. Han innfører også en fiolinsolist, slik at det en stund minner om en fiolinkonsert, heldigvis uten show off....

3. satsen har noe pastoralt over seg, lydbildet i starten minner om Beethovens 6.

4. satsen åpner dramatisk, og etter korttid kommer en morsom pizzicato-bit, som godt kan brukes av Disney. Etter lange deler med horn- og fløytesolo, og masse klang sentrum, kommer en perle av en melodi. Fantastisk, veldig typisk Brahms, melodiøs og klangfull.

Slutten er klassisk: masse dominanter før den etterlengtede sluttakkorden.