Oppsummering av samlesing til Nordisk råds litteraturpris 2011?

Flere bloggere har sammen lest syv romaner nominert til Nordisk råds litteraturpris. Nå er det i tillegg nominert diktsamlinger, noveller og et par romaner som fortsatt bare finnes på finsk og samisk, så vi har ikke lest alle de nominerte. Det har tydeligvis Marit Lindqvist i Sverige - tar av meg hatten for det! Her kan det altså komme inn noen perler fra sidelinjen... Observasjoner etter å lest syv romaner:

• Jeg visste ikke at det bare var helt nye bøker som ble nominert til prisen. Er faktisk usikker på om det er et tegn på kvalitet. For meg har prisen hengt høyt, de vinnerne jeg har lest tidligere, har jeg likt veldig godt. Derfor slang jeg meg med på samlesinga som Knirk satte i gang. Det at alle bøkene er nye, gjør meg litt betenkt - det er gjerne i ettertid man ser om litteraturen står seg.


• Man må skrive om psykisk helse for å bli nominert. Kanskje er det et tegn på at psykisk helse er på vei ut av tabuland, ellers så blir ikke litteraturen bra nok uten menneskesinnet fingranskes, muligens er det flere som sliter med psyken nå.


• Flere av bøkene spinner rundt reelle personer: Nordenswan fletter inn musikere fra Led Zeppelin (må man spørre om lov til slikt?), Voetman skriver om Plinius den eldre og Plinius den yngre og Wahlström skriver om Runeberg. Både Grimsrud og Klougart er for en stor del selvbiografisk. Figurene til Tiller er delvis gjenkjenbare karakterer i lokalmiljøet i Namsos/Otterøya.


• Dette var mitt første samlesingsprosjekt, og det ga absolutt mersmak. Innimellom var det litt hektisk greie det innen fristen, og noen av bøkene var litt merkelige.

Så hvem vinner i år? Det er utrolig patriotisk å si at de to romanen Norge har nominert ligger best an. Jeg plasserer helt klart Grimsrud og Tiller på topp høyt over de andre. Tiller er nominert for sin bok nummer to av tre, han avsluttet sin andre bok med en cliffhanger. Derfor mener jeg han kan vente med å få prisen til prosjektet er fullført. Tar virkelig av meg hatten for hans innsikt i menneskesinnet og kommunikasjonen mellom mennesker.

Hvis jeg får bestemme, går altså prisen til Beate Grimsrud for En dåre fri. En bok som stadig kommer tibake i bevisstheten min. Nå har jo også Sverige nominert denne boka, så da blir det ikke fullt så patriotisk å stemme for denne.

Jeg likte Flugtämjaren til Wahlström, så jeg setter den på tredje plass av de syv. Den er full av referanser jeg ikke kjenner til, men det er en roman man kan lære noe av. Både i forhold til finsk kultur, samlivet med en kunstner og en kunstners stigning og fall.

Josefine Klougarts Stigninger og fald er vakker og poetisk. For langsom etter min smak, men det er aboslutt en forfatter jeg skal lese mer av. Det skal noe til at debutanter får denne prisen.

Danmarks andre nominasjon Vågen av Voetman er merkelig og veldig grotesk, men har absolutt sine kvaliteter.

De to småstatenes bidrag kommer dårligst ut etter min mening. Ålands Nordenswan blir for lettvint, og Grønlands Olsen har en annerledes krim som forsåvidt er besnærende lesning. Man lærer noe om Grønland - men Nordisk råds litteraturpris? Neppe.

Jeg stemmer for å sette fri dåren :)

Samlesing: Josefine Klougart - Stigninger og fald

Tenkte kanskje dette kunne være en roman om en families stigning og fall, men det er visstnok naturen på Mols som har stigninger og fall - og jeg som trodde Danmark var flatt som ei pannekake! Den nordiske samlesingen nærmer seg langsomt klimaks - den endelige kåringen av prisvinneren offentliggjøres 12. april. Når vi minnes barndommen vår, dukker små episoder og bilder opp, ikke en sammenhengende historie. Det ser ut som dette er utgangspunktet til den danske debutanten Josefine Klougart. Hvor vidt boken er selvbiografisk, vet jeg ikke, men jeg-personen heter Josefine. Nok en gang møter vi psykiatrien - hovedpersonens mor er på et tidspunkt innlagt på et sanatorium. Datteren ser henne ta piller en dag, og i løpet av romanen dør hun, og vi får aldri vite hvorfor - slik barn av og til blir forskånet for den virkelige sannheten. På mange er dette hyllest av Mols, både landskapet og livet på landet. Flere av minnene handler om dyr - med hesten som det sentrale. Opplevelsen av eggene som hadde utviklete forstre i stedet for plomme, er sett med barneøyne. Avsnittet jeg likte best er der hun beskriver listene sine - hun har en hel bok med ulike lister - over planter hun kjenner, over storesøsterens venninner, over ting hun kan vurdrer å gi lillesøsteren, men er usikker på om hun vil savne. Lister er fint, da får man orden på livet sitt - kanskje... Boka er tynn, skriften er stor, og kapitlene korte med dertilhørende halve sider. Likevel tok det tid å lese den - ikke fordi jeg leste den på dansk, men fordi språket er lyrisk, det skjer ikke så mye, og flere episoder stimulerer sanseapparatet, slik at man blir oppfordret til å ta inn inntrykkene. Dramaturgisk sett er jeg litt usikker, handlingen hopper fram og tilbake, og det er ting man ikke får svar på. Kanskje krever boka at man leser den en gang til, den er vakker nok til det - men det for holde med én gang for min del. Fin bok til å være en debutant, leser gjerne mer av henne, men det forundrer meg hvis hun får Nordisk råds litteraturpris.

Samlesing: Tiller - Innsirkling 2x2

Før jeg gikk i gang med samlesingen av nominerte til Nordisk råds litteraturpris, hadde jeg allerede lest Innsirkling 2 av Carl Frode Tiller. Dvs jeg hadde lyttet til den, og planen var å lese den til samlesingsdatoen. Det har jeg resignert på, så jeg lar det første blogginnlegget bli stående som mitt bidrag.

Nå skal det sies at boka absolutt tåler å bli lest igjen. Av bøkene jeg har lest de siste tre månedene, er det denne og Grimsrud En dåre fri som stadig kommer tilbake.

Det er mye fint å si om innsirklingsprosjektet til Tiller. Han lar virkelig folk som har kommet litt skjevt ut i livet få en stemme. Det er spennende å lese deres refleksjoner rundt handlingsmønsteret deres.


Tiller skildrer mange sterke historier. I ettertid er den sterkeste historien den om mora som lukker øynene for mannens overgrep mot sønnen. Hvordan er det mulig at mødre greier å overse dette? Det er nok mange som går rundt og vet, men tanken er så ille at de later som de ikke vet. Det er sterkt å lese om hennes ønske om tilgivelse fra sønnen. Hvilke mekanismen gjør at mennesker lukker øynene for det som skjer med deres nærmeste? Er det mulig at fru Fritzl i Østerrike ikke har hatt mistanke om hvor alle barna som dukker opp på trappa kommer fra? For å nevne en av de verste sakene som er omtalt de siste åra.

Denne ukas eksempel på øyelukking er vel det som skjer i Libya: et febrilsk "The people love me, they will die to protect me"...

Tiller tør å gå inn i dysfunksjonelle familier og beskriver det som skjer med en stor innsikt. Han har absolutt mulighet for å gå av med seieren her, men jeg holder en knapp på at Grimsrud vinner og at de sparer Tiller til han er ferdig med prosjektet sitt.

Samlesing: Blues från ett krossat världshus - Sonja Nordenswan

Blå toner klinger i bakgrunnen av denne fortellingen som utgjør den tredje nordiske romanen i samlesinga. Musikken er tilstede i hele handlingsforløpet som strekker seg fra sent 50-tall til i dag. Flere steder har musikken direkte tilknytning til handlingen.

Eftersom jag är både moder- och faderlös och inte bara, som i den gamla
blueslåten, FEEL like a motherless child, började jag interessera mig
för mitt urspung.

Da mormora for første gang møter han som skal bli hennes ektemann, står hun og synger Billy Holiday:

Some day he´ll come along, the man I love. And he´ll be big and strong, the
man I love. And when he come my way, I´ll do my best to make him stay.

En rekke band nevnes, og flere av dem har stor betydning for kvinnene i handlinga. Led Zeppelin er kanskje det viktigste her. Nordenswan lar elementer fra rockhistoria bli en viktig del av fortellingen sin - på godt og vondt. På den måten sier hun både noe om rollen musikken har i unge menneskers liv, og hun bruker musikken som en måte å gi fortellingen en tidsriktig bakgrunn. Man får lyst til å sette på de ulike låtene mens man leser. Mye av det er slett ikke behagelig lyttemusikk, det er opprørsmusikk som ungdom bruker for å ta avstand fra forrige generasjons etablerte holdninger.

Jeg-personen er en ung kvinne som allerede på de første sidene viser at hun er splittet:

Dora är egentligen jag. En annan jag. Någon som gör sådant som jag inte skulle göra. Numera kallar jag mig själv Dora när jag vill markera att jag håller ett åvstand till den personen.

Det ser nesten ut som man må skrive om psykisk labile folk for å bli nominert til Nordisk råds litteraturpris... Beate Grimsrud lykkes med dette, jeg er mer usikker på om Nordeswan er like heldig. I denne boka blir labiliteten blir utløst av at Dora/Smaragda - hva hun egentlig heter kommer fram sent i boka - blir kjent med sin forhistorie. Først forteller mormora hvem som er hennes egentlige morfar, deretter får hun tilgang til dagbøkene til sin avdøde mor. Far og morfar har vært fraværende i disse tre kvinnenes liv, og som det står på baksiden av boka, tar disse mennene utrolig stor plass i livene deres til at de ikke har vært til stede.

Tittelen på boka viser også at musikken har en sentral plass. Melankolien i boka tydeliggjøres gjennom bluesen, en musikksjanger som har oppstått blant afroamerkanerne i sørstatene tidlig på 1900-tallet. Da de ikke lengre var slaver, men livsbetingelsene var nok ikke gode for så mange av dem. Världshus er ikke noe vanlig svensk ord, og det kan forveksles med värdshus, inni boka viser Nordenswan at hun av og til leker med slike stavemåter:

Eller ska jag uttrycka det som att jag har avvecklats? Jag visar färre
tecken på avvikelse och min hjärne håller snällt på att avvek(l)as.

Det er nok världshus i betydningen verdenshus hun mener knuses (krossat), og kanskje henspeiler det på det utenlandske opphavet som avdekkes, eller det kan være at hennes lille, trygge verden ramler sammen da sannheten kommer for en dag.

Er biologisk opphav så viktig for hvordan vi blir? Eller er det miljøet vi vokser opp i som er avgjørende? Harald Eia forsøkte å belyse dette i fjor, og Tore på sporet viser folk som leter opp sine røtter, og bruker det som tåredryppende underholdninge for "folk flest". Smaragda finner forferdre som hun ikke akkurat er stolt av, og verden raser sammen da hennes nære mormor får hjerneslag. Trangen til å lete opp ukjente slektninger settes opp mot behovet for å ha de som allerede er kjære i nærheten.

På kjøpet lærer vi litt om Åland, og øyas forhold til Finland, og litt om konflikten i Nord-Irland. Boka er nominert til Nordisk råds litteraturpris av det lille landet Åland, om den er en verdig kandidat kan diskuteres, og den kan ikke måle seg med Grimsruds fantastiske skildring.

Samlesing: Vågen - Harald Voetmann

En uke etter de andre sambloggerne - biblioteket greide ikke å oppdrive Vågen av Harald Voetmann, dermed ble boka bestilt for sent. Nå er den lest, det tok ikke lang tid selv om den foreløpig bare er på dansk. Den har 150 sider og korte avsnitt. Og den er altså nominert av Danmark til Nordisk råds litteraturpris.

Jeg likte starten godt: den starter rett og slett ikke! Den biter seg selv i halen med konstatering av begynnelsens likegyldighet.

Vi befinner oss i Nord-Italia få år etter Kristi fødsel. Slaver bygde ikke bare katedraler, men også teatre. En grotesk historie om en slave som omkommer i en tredemølle - hvilket hardt, farlig og ensformig arbeide de utførte for kunsten. Voetmann skildrer denne arbeidsulykken detaljert, og han har flere slike bestialske beskrivelser. Kanskje er det lettere å skildre ekle hendelser med mennesker og dyr når det foregår for så lenge siden? Jeg unngår å se slike bilder på tv, og har foreløpig ikke lest Bestialitetens historie som står i bokhylla. Denne lille boka inneholder imidlertid mye mer enn bestialitet.

Boka er merkelig. Kanskje i ordets opprinnelige betydning: "verdt å legge merke til" - eller bemerkelsesverdig. Helst i betydningen "rar".

Teateret er et gjennomgangstema: vi møter som nevnt oppbygginga av selve arenaen, gladiatorkamper foregår på en arena og Plinius den Yngre leser opp egenproduserte dikt akkompagnert av sin kone på lyre. Det henvises til dramatikeren Sofokles. Cæsar skal visstnok ha voldtatt sin mor, en tydelig hentydning til Ødipus. Boka har aspekt fra dramaet med scener og rolleliste. Skille mellom om teater og riter er lite - beskrivelsen av seremonien til Fortuna minner om en seremoni jeg overvar på Bali en gang, begge steder ble dyr ofret. Hanekamp kan også betraktes som en form for teater, det foregår fortsatt på Bali (selv om de ikke sier det høyt) og Plinius den yngre får en kamphane i gave.

Flere ganger i boka møter vi hoder uten åpninger. Det var vanlig med dødsmasker på den tida, i Plinius familie laget faren vokshoder av spedbarna som enten var dødfødt eller døde etter kort tid. Slavene som deltok på teateret hadde masker med åpen smilemunn og en trefallos. Ved ett tilfelle møter Plinius den eldre en jente som ikke har noen åpninger noe sted på kroppen, næringa trekkes inn gjennom kinnet... Plinius selv dør i det store vulkanutbruddet til Vesuv - det samme som begravde Pompeii, og det er en beskrivelse av hvordan hans hode er gjenklistret etter møtet med asken.

Plinius den eldre skrev Naturalis Historia, der han forsøkte å katalogisere det han så rundt seg. Verket er bevart og Voetmann siterer det, han lar både Plinius den eldre, Plinius den yngre og slaven Diokles kommentere det. Slaven hadde som oppgave å skrive ned verket. Grensen mellom barbariet og det sivilisert/kultiverte samfunn prøves ut her. Mange av beskivelsene minner om barbari, samtidig skrives de ned i et forsøk på å klassifisere og organisere omgivelsene.

Man får lyst til sjekke ut hva disse personene gjorde, eller man lar det være. En besnærende bok er det, og ikke fullt så bestialsk som det kan se ut til.

Boka avsluttes med oversettelser av to brev ført i pennen av Plinius den yngre. Det første beskriver hvordan onkelen arbeidet, han sov ikke mange timer i døgnet - dette er muligens årsaken til tittelen på boka "Vågen". Det andre beskriver hvordan onkelen døde i vulkanutbruddet. Brevene er med å bekrefte det dokumentariske i romanen. Men hva er prosjektet?

En merkelig bok er det i alle fall...

Juleoratoriet - Göran Tunström

Boka har ligget på nattbordet siden jeg spilte Bachs juleoratorium i november. Etter den tid har desember blitt fyllt med andre ting, og det ble en god idé å gjemme den til jul i stedet. Hadde det ikke vært for alle kuldegradene, ville jeg ha nytt den på verandaen til lyden av tusenvis av ærfugl. Nå ble det i sofakroken med Bach over stereoanlegget i stedet, innimellom all den fine sosiale aktiviteten jula fører med seg.

Tunström skrev verket i 1983 og mottok Nordisk råds litteraturpris for det samme år, siden er boka også blitt filmatisert. NRK sendte filmen 2. juledag, jeg gløttet innom, men ville ikke se den før jeg fullførte boka. Det lille jeg så, bekreftet at jeg må ha sett filmen den gangen den kom. En fantastisk filmatisering med et stjernespekket persongalleri.

Dette er en hyllest til Bach - åpningen av boka er som et musikalsk preludium. Deretter begynner hovedhandlingen med at den livsglade mora har på juleoratoriet på full skuv ut av vinduet, setter utfor en bakke på sykkel og braser rett inn i en krøtterflokk og blir trampet i hjel. Ektemannen Aron og sønnen Sidner på 12 sliter i flere år med tapet, mens dattera Eva-Liisa på 7 tar på seg den vanskelige oppgaven å bringe lyset inn i familien. Dette samspillet er usedvanlig godt beskrevet.

Brevskrivingen med en australsk ensom kvinne holder han oppe over flere år. Det er lettere å skrive om sine innerste tanker til en ukjent person på andre siden av jorda enn å snakke med sine medmennesker om dem. Vi får bare se hans første brev, hva han senere utleverer til henne får vi kun antydet gjennom hvordan hun kommenterer det i sine svar. Humoristisk er de første bildene hun sender han. Etter at han har laget et helt alter av ting hun sender han, drar han selv til Australia for å hente henne. Selv om det har gått seks år siden Solveig døde, er han fortsatt i en slags psykose.

Tunström skriver inn reelle berømtheter i handlingen. Selma Lagerlöf bor i samme by, og det refereres både til henne som person og hennes verk. Litterære referanser er ikke uvanlig, men han er nokså konkret på hvorfor han henviser til Hamsuns mest berømte bøker. En komisk scene er når han trekker inn komikeren Fridolf Rhudin, som skal komme og bo på hotellet Aron jobber på, og hele byen står på pinne for å treffe han, enda han har poengtert at han vil komme inkognito. Det er morsomt og gjenkjennelig hvordan en av stuepikene strever med å finne en god replikk, slik at hun i det minste har sagt noe i møtet med kjendisen. Man må trekke på smilebåndet over fortvilelsen hun føler hver gang noen av de andre sier noe hun likeså godt kunne ha sagt. En fjerde berømthet som nevnes er den oppdagelsesreisende Sven Hedin, som Fanny og Sidner drar til Strömstad for å møte. Denne reisen blir det voldtekt og barn av....

Innestengt sorg og innestengt seksualitet preger Sidner, det samme uforløste begjæret opplever den australske kvinnen faren aldri kom fram til...

Beate Grimsrud ligger i mitt bakhode mens jeg leser, og hun henviser til dette verket underveis i En dåre fri. jeg kommer derfor tilbake med en sammenligning av de to dårefortellingene.

Musikken er til stede i åpningen, i Sidners stiler på barneskolen, hans spill hjemme hos Fanny i ungdomsåra, han tar med seg musikken til Australia og sønnen Victor gjør musikken til levebrød.

Romanen skildrer sorgprosessen i en familie på en fortreffelig måte, den handler om ensomhet, medmenneskelighet, musikk og begjær. Noen mennesker greier ikke å holde seg oppe alene, mens andre mennesker ser det som sin oppgave å holde andre oppe - kanskje for ikke å falle selv.

Dette er herlig god litteratur, perfekt julelektyre og vel fortjent Nordisk råds litteraturpris!

Framfor alt er det ei bok tåler å leses flere ganger. Jeg har lyst til å begynne på nytt med en gang, så dette vil sannsynligvis bli julelektyren flere juler.

Samlesing: En dåre fri - Beate Grimsrud

Etter å trykket rundt på det store internettet i anledning Innsirklinger og nominering til Nordisk råds litteraturpris, dumpet jeg borti et artig bloggprosjekt. En gjeng garvede bloggere publiserer omtaler av nominerte bøker på samme dato. Regner med at dette prosjektet medfører lesing av kvalitetslitteratur, og det passer veldig fint til jul. Beate Grimsrud er først ut, henne har jeg ikke lest noe av tidligere, men nysgjerrigheten er vekket for mer av henne.

Allerede i åpningen aner man at kjønnsproblematikk er et sentralt tema: "Det er jeg som er Eli. Det betyr min Gud på hebraisk. Det er både et jentenavn og et guttenavn." Dette er en utfordring det ikke er lett å leve med, og Eli begynner å høre stemmer allerede i småskolen, etter et barneteater er det Espen, han er en gråtende stemme som opptrer når hun hører vann - dusj, regn etc. Etterhvert kommer lekne Emil og rebelske Erik til, og mye senere den estetiske og eksentriske Prins Eugen.

Eli er utsatt for flere utfordringer på samme tid: hun har dysleksi, hun ser dårlig og prøver å skjule det, i barndommen er det tilsynelatende bare ei av søstrene som bryr seg skikkelig om henne, og denne søstra forsvinner, faren er en forvirret sjel som passer best til å male bilder. Dette er mye på en gang og veien er kort til ulike rusmidler og lukkete psykiatriske avdelinger.

Sammen med psykiateren Jonathan prøver hun å få orden på stemmene og barndomsbildene sine. Vekslingen mellom barndom og Jonathans terapitimer preger den første av bokas fem deler, i del to befinner hun seg i Sverige først på en folkehøgsskole for skriving, der hun får flere gode venner, og etterhvert lange opphold på lukket avdeling. Også her veksler tilbakeblikkene med terapien til Jonathan. I tredje del har hun noen friske år, nå skal det sies at overgangen mellom sykt og friskt er meget glidende - og delen om de friske åra er bokas korteste... Det er ei bok der man lærer mye om hva som foregår i et kunsteriskt og sykt hode, og det gjøres til tider på en humoristisk måte. Det som holder henne oppe gjennom hele boka, er trangen til å skrive, vi møter en kvinne som er sterk og skjør på samme tid. En usedvanlig kreativ prinsesse.

Boka er tykk, men skrifta er stor og avsnittene korte, så det går i utgangspunktet raskt å pløye gjennom den. Samtidig er den utrolig sterk og hjerteskjærende, det er detaljerte beskrivelser av psykoser sett fra innsiden. Grimsrud kommer med mange fyndord underveis, det er derfor en bok man heller bør nyte langsomt.

"Jeg er en sprinter som deltar i et maratonløp. Jeg vil stanse etter kortdistanse og få applaus."
Flere gode sitater finnes på bokelskere.no.

Det er en sterk bok blant annet om det å være medmenneske.