Gaute Heivoll har skrevet en roman om reelle hendelser fra hans nærområde rundt den tida han ble født. På en var og fiffig måte fletter han historien til tre ulike gutter sammen; pyromanen, den avdøde sønnen til paret i det siste huset som blir påtent og forfatteren selv. Alle tre er enebarn og vokser opp på landsbygda i et kristent miljø. Vi møter deres egne og foreldrenes forventninger til å lykkes - å leve på solsiden, ikke på skyggesiden.
Boka begynner med en beskrivelse av en ildspåtennelse som kunne ha blitt en mordbrann. Vi blir sugt inn i en dramatisk historie, ved første øyekast kan det derfor se ut som en spenningsroman. Heivoll tar forsåvidt vare på spenningen rundt ildspåsettelsene, men han har mer opptatt av de psykologiske forholdene. Vi får tidlig vite hvem som pyromanen, og vi får innsyn i både hans egne tanker, foreldrenes og ulike folk i bygdas oppfattelse av det som skjedde og hvorfor.
Det er bare litt over 30 år siden det skjedde, og Heivoll skriver om personer som faktisk har levd og noen av dem lever fortsatt. Prosjektet er derfor utfordrende, grensen til utlevering er nær. Jeg synes han mestrer denne balansegangen på en fortreffelig måte. Han fokuserer på sykdommen, hvor nær alle kan komme psykisk ubalanse, og han skaper sympati med både pyromanen, foreldrene hans og ofrene. I tillegg til historien rundt pyromanen, skildrer Heivoll forholdet mellom foreldre og voksne barn på en fortreffelig måte. Om språket er like fortreffelig diskuteres her...
Hvilke faktorer skal til for at en begavet gutt, kanskje litt ensom, men høyt elsket, med alle muligheter foran seg, skal bli så syk?
Heivoll har skrevet en velkomponert, viktig, var og tankevekkende roman.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar