søndag 2. januar 2011

Francis Meyers lidenskap - Henrik H. Langeland

En hyllest til litteraturen, en mild kritikk av universitetsmiljøet og en dæsj med umoralske forhold mellom kvinnelig student og mannlig professor/veileder.

Dette var perfekt julelytting, som ikke krever mye tankearbeid, men som samtidig holder et nivå. Man lærer litt om katekismussangene av Petter Dass og hvilken betydning han hadde. Dermed fant jeg fram den sjeldne brukte salmeboka.
Som Dan Brown leker med Nattverden i Da Vinci-koden, henger Langeland seg opp i fingerposisjonen på dette bildet av Petter Dass.

Tittelen på boka henspeiler både på Francis´ faglige lidenskap og han forgapelse i en studine. Det er herlig å lese om faglig engasjement, og det er morsomt og samtidig forstemmende å lese om alle arbeidsoppgavene en universitetsprofessor må forholde seg til i tillegg til egen forskning og undervisning. Universitetet er en ensom arbeidsplass, kolleger deler ikke forskningsarbeid med hverandre underveis i prosessen, og etter at ting blir publisert eller havner i media på andre vis, er det langt mellom de anerkjennende kommentarene fra nære kolleger. Francis har en gourmetklubb sammen med venner fra andre yrkesgrupper, og fabulerer over forskjellen på intelligente folk og kultiverte folk. Her er det mange fine poeng.

Forhold mellom student og veileder er vel ikke å anbefale, det er rett og slett oppsigelsesgrunn. Det har nok skjedd til alle tider; unge kvinner tiltrekkes av eldre menn som kan noe, og disse mennene tiltrekkes selvfølgelig av disse unge damene som gjerne har noe å fare med intellektuelt sett også i tillegg til sin ungdommelig skjønnhet. I min studietid på universitetet, jobbet jeg et par år på renholdsavdeling om morgenen før forelesningene begynte. Å ha kaffepauser sammen med disse vaskerne var et sosialantropologisk studium i seg selv - her var det et klasseskille mellom de lavtlønte kvinnene "som ikke ville stemme til valg for da kunne de jo ikke kritisere politikerne etterpå" og professorene. Historiene om hvilke professorer som innledet forhold til studiene var ofte et tema, og noen av vaskerne hadde overrasket både den ene og den andre - sa de.

Francis strever mellom å takle forelskelsen sin på en voksen måte og den pubertale følelsen som gjør han ubehjelpelig. Det er deilig at det går an å bli så forelsket flere tiår etter at man passerer 17, jeg tror alle har godt av å oppleve det fra tid til annen. Langeland har på mange vis skrevet en roman som ligner på Helene Uris "De beste blant oss", med en god blanding av fag og såpe, moral og umoral, plagiering og stundentromanser. Mens Uri ga en hyllest til lingvistikken, hedrer Langeland litteraturvitenskapen.

Mailene Francis mottar om instituttseminarer er morsomme, og det eneste han drar på av disse, er et seminar med forfatteren Henrik H. Langeland. Han skriver altså inn seg selv, og prøver å se sitt eget forfatterskap utenfra. Artig grep. Temaet Langeland snakker om på seminaret er Proust og dekonstruksjon, det samme som Jarle Klepp sysler med som litteraturstudent i Bergen da datteren Charlotte Isabel Hansen plutselig dukker opp hos Tore Renberg.

Boka er også en hyllest til Umberto Eco og dyrking av roser.

...og Nadya er rosens navn @-,-`-,--

min rose går til Ivar Neergård som leser boka med en drøss av dialekt- og aksentimitasjoner :)

4 kommentarer:

  1. Jeg hørte også denne lydboka - mitt første møte med Henrik H. Langeland, og det var fint, likte alt.

    SvarSlett
  2. Denne boken likte jeg så godt da jeg leste den noen år tilbake!!

    SvarSlett
  3. Ja, denne likte jeg også. Godt nyttår forresten!

    SvarSlett
  4. Ja, ser at det er delte meninger om boka, må ta det for det det er. Deilig med slike bøker mellom all psykiatrien det går i for tida. Tiller, Tunstrøm og Grimsrud er veldig bra, men dette var befriende!
    God nyttår til dere også :)

    SvarSlett