Vi befinner oss i Nord-Italia få år etter Kristi fødsel. Slaver bygde ikke bare katedraler, men også teatre. En grotesk historie om en slave som omkommer i en tredemølle - hvilket hardt, farlig og ensformig arbeide de utførte for kunsten. Voetmann skildrer denne arbeidsulykken detaljert, og han har flere slike bestialske beskrivelser. Kanskje er det lettere å skildre ekle hendelser med mennesker og dyr når det foregår for så lenge siden? Jeg unngår å se slike bilder på tv, og har foreløpig ikke lest Bestialitetens historie som står i bokhylla. Denne lille boka inneholder imidlertid mye mer enn bestialitet.
Boka er merkelig. Kanskje i ordets opprinnelige betydning: "verdt å legge merke til" - eller bemerkelsesverdig. Helst i betydningen "rar".
Teateret er et gjennomgangstema: vi møter som nevnt oppbygginga av selve arenaen, gladiatorkamper foregår på en arena og Plinius den Yngre leser opp egenproduserte dikt akkompagnert av sin kone på lyre. Det henvises til dramatikeren Sofokles. Cæsar skal visstnok ha voldtatt sin mor, en tydelig hentydning til Ødipus. Boka har aspekt fra dramaet med scener og rolleliste. Skille mellom om teater og riter er lite - beskrivelsen av seremonien til Fortuna minner om en seremoni jeg overvar på Bali en gang, begge steder ble dyr ofret. Hanekamp kan også betraktes som en form for teater, det foregår fortsatt på Bali (selv om de ikke sier det høyt) og Plinius den yngre får en kamphane i gave.
Flere ganger i boka møter vi hoder uten åpninger. Det var vanlig med dødsmasker på den tida, i Plinius familie laget faren vokshoder av spedbarna som enten var dødfødt eller døde etter kort tid. Slavene som deltok på teateret hadde masker med åpen smilemunn og en trefallos. Ved ett tilfelle møter Plinius den eldre en jente som ikke har noen åpninger noe sted på kroppen, næringa trekkes inn gjennom kinnet... Plinius selv dør i det store vulkanutbruddet til Vesuv - det samme som begravde Pompeii, og det er en beskrivelse av hvordan hans hode er gjenklistret etter møtet med asken.
Plinius den eldre skrev Naturalis Historia, der han forsøkte å katalogisere det han så rundt seg. Verket er bevart og Voetmann siterer det, han lar både Plinius den eldre, Plinius den yngre og slaven Diokles kommentere det. Slaven hadde som oppgave å skrive ned verket. Grensen mellom barbariet og det sivilisert/kultiverte samfunn prøves ut her. Mange av beskivelsene minner om barbari, samtidig skrives de ned i et forsøk på å klassifisere og organisere omgivelsene.
Man får lyst til sjekke ut hva disse personene gjorde, eller man lar det være. En besnærende bok er det, og ikke fullt så bestialsk som det kan se ut til.
Boka avsluttes med oversettelser av to brev ført i pennen av Plinius den yngre. Det første beskriver hvordan onkelen arbeidet, han sov ikke mange timer i døgnet - dette er muligens årsaken til tittelen på boka "Vågen". Det andre beskriver hvordan onkelen døde i vulkanutbruddet. Brevene er med å bekrefte det dokumentariske i romanen. Men hva er prosjektet?
En merkelig bok er det i alle fall...
Hei. Jeg har lagt til omtalen din på samlesningssiden. Kjempe fint at du er med, bedre seint enn aldri.
SvarSlettMorsomt å lese omtalen din. Har du studert teatervitenskap eller noe? Det er en interessant vinkling.
Hehe, joda har tatt teatervitenskap, men vet jammen ikke om det kom godt med i dette tilfellet....
SvarSlettPrøver å komme meg unna alt det groteske her ;-)