Før jeg gikk i gang med samlesingen av nominerte til Nordisk råds litteraturpris, hadde jeg allerede lest Innsirkling 2 av Carl Frode Tiller. Dvs jeg hadde lyttet til den, og planen var å lese den til samlesingsdatoen. Det har jeg resignert på, så jeg lar det første blogginnlegget bli stående som mitt bidrag.
Nå skal det sies at boka absolutt tåler å bli lest igjen. Av bøkene jeg har lest de siste tre månedene, er det denne og Grimsrud En dåre fri som stadig kommer tilbake.
Det er mye fint å si om innsirklingsprosjektet til Tiller. Han lar virkelig folk som har kommet litt skjevt ut i livet få en stemme. Det er spennende å lese deres refleksjoner rundt handlingsmønsteret deres.
Tiller skildrer mange sterke historier. I ettertid er den sterkeste historien den om mora som lukker øynene for mannens overgrep mot sønnen. Hvordan er det mulig at mødre greier å overse dette? Det er nok mange som går rundt og vet, men tanken er så ille at de later som de ikke vet. Det er sterkt å lese om hennes ønske om tilgivelse fra sønnen. Hvilke mekanismen gjør at mennesker lukker øynene for det som skjer med deres nærmeste? Er det mulig at fru Fritzl i Østerrike ikke har hatt mistanke om hvor alle barna som dukker opp på trappa kommer fra? For å nevne en av de verste sakene som er omtalt de siste åra.
Denne ukas eksempel på øyelukking er vel det som skjer i Libya: et febrilsk "The people love me, they will die to protect me"...
Tiller tør å gå inn i dysfunksjonelle familier og beskriver det som skjer med en stor innsikt. Han har absolutt mulighet for å gå av med seieren her, men jeg holder en knapp på at Grimsrud vinner og at de sparer Tiller til han er ferdig med prosjektet sitt.
Fin betraktning! Jeg tenkte også på Paula og hennes trang til å begrave fortiden. Tiller klarer virkelig å skape noen dystre scener - og det slett ikke godt å lese, det river i sjela, ja!
SvarSlettJeg har gitt deg en Beautiful Blogger Award!
SvarSletthttp://rosemariechr.blogspot.com/2011/03/beautiful-blogger-award.html