Musikkbyen Dublin

I tillegg til å ha fostret mange gode forfattere, er Dublin kjent for å ha et yrende musikkliv. Det reklameres med at pubene syder av irsk folkemusikk. Mange av disse pubene er preget av turisme, og autensiteten er framværende. Min innfødte guide tok meg med til Cobblestone hvor lokale musikere sitter rundt et bord og spiller irsk folkemusikk tilsynelatende for seg selv. De er ikke oppmicet og 9-10 musikere deltar avhengig av om de kan melodien. Da jeg var der, var det tre feler, tre ulike gitarinstrument og tre fløyter. To av damene var ledere for seansen, de bestemte hvilke låter som skulle spilles og om folk fikk slenge seg med. Blant felene var det en kineser som bare kunne noe av melodiene. Det blir en slags jam, musikken blir til der og da uten bandøving. Dette resulterer i at de fleste melodiene ble avspilt unisont, til og med gitaristene var stort sett med på melodien i stedet for kompet. Mellom sangene tok de seg en god pause hvor de kjøpte øl. Stemningen i puben var god, i en av disse pausene var det en fra publikum som sang en irsk sang. Det er nok slik folkemusikken virkelig har blitt brukt på pubene, og det hadde vært fint og tatt med fela en måneds tid i Dublin....

På tirsdager spilles det bluegrass på puben "Hole in the Wall", og på lørdager er det irsk folkemusikk der. Både her og på Cobblestone er publikum innfødte. I tillegg er det mulig å oppleve fine konserter på den meget sentralt beliggende puben Bewley´s.

Litterære Dublin

Før jeg dro til Dublin, begynte jeg å lese en del bøker for å lære noe om mentalitet, kultur, historie og samfunn. Det er en veldig god måte å forberede en reise på, og jeg skulle ønske at jeg hadde tid til å lese flere bøker før avreise. Jeg rakk James Joyces Dublinere og Roddy Doyles Paddy Clarke Ha ha ha og hadde begynt på Doyles 57% irsk. De to førstnevnte er fine fordi de sier noe om Irland i fortida: Joyce rett før frigjøringsopptøyene i 1916, og Doyles bok er en oppvekstsroman fra arbeiderklassen på 60-tallet. Skal jeg anbefale bare én roman for å sette seg inn i dagens Irland, må det bli 57% irsk. Det er en humoristisk roman om nasjonal identitet, innvandring, multikulturelt samfunn, fordommer og båssetting.

I Writers museum gikk det opp for meg at Irland har fostrert mange flere berømte forfattere enn jeg var klar over. Irland har mottatt hele fire nobelpriser i litteratur. Verken James Joyce eller Oscar Wilde rakk å få den, men Yeats mottok den i 1923 for sin poesi og Shaw bare to år senere. Dramatikeren Samuel Beckett fikk den i 1969 og Seamus Heaney var sist ute i 1995.

Jonathan Swift (Gullivers reiser) og Berhard Shaw (Pigmalion - My Fair Lady) var irske og Dracula kommer fra Irland. Felles for forbausende mange av disse forfatterne var at de forlot landet i ung alder, men sluttet aldri å skrive om det. Flere tok seg en tur tilbake i ny og ned for å bli skuffet over tingenes tilstand.

Den viktigste romanen om Dublin er selvfølgelig Ulysses, det er en bok mange har begynt på, og jeg har ingen ambisjon om å være blant dem. For interesserte er det flere måter å følge denne romanen på. Det beste er å dra til byen på Bloomsday, men ellers i året er det mulig å følge fotsporene til Leopold Bloom.
Flere av de andre forfatterne har egne museum eller sentre, så Dublin er et velegnet reisemål for leseringer. Det er også perfekt å ta med ei bok på en av de mange irske pubene.

Dublin oktober 2010

Det er flott å bli møtt med norsk/irsk flagg og entusiastisk tilrop.
Først om fremst er Dublin en musikk- og litteraturby, så viktig at de er viet egne sider.
Dagens lærdom om Irland: irene er veldig vennlige, vikingene kom allerede pa 700-tallet, Oscar Wilde sa "Woman are ment to be loved, not understood", han ga sannsynligvis opp og skiftet fil da dette gikk opp for han.
De brukte 5 million euro for å bygge et høyt spir midt i sentrum til millenium. Det kalles the Ghetto Stiletto på folkemunne. Dette og mere til ble formidlet på reisens første turistaktivitet. Den grønne bussen med levende guiding. Å ta slike busser er en god måte a møte en storby på, man får geografisk overblikk og en viss idé om hvilke ting man bør få meg seg i løpet av oppholdet.



Av historiske hendelser blir man raskt klar over at det var et stort uavhengighetsopprør i 1916. Irland har vært okkupert av vikinger og senere briter, og trangen til nasjonal identitet er stor. Det er mange likhetstrekk mellom irer og nordmenn i så måte. Og jeg kjenner på denne identitetsfølelesen når jeg blir overrasket over at irene ikke er vet at Ibsen var norsk og at nobels fredspris tildeles i Norge. Ikke kan de stave Oslo heller....



















På Abbey Theater setter de for tiden opp Ibsen, vi gikk for å se John Gabriel Borkman. Ibsen pleier å ha universelle tema, og stykket om bankmannens fall og de involvertes kamp for å holde motet og æren oppe, blir dagsaktuelt med Irlands økonomiske situasjon.

Min venninne bor i nærheten av Phoenix Park, den største parken i en storby. Den er enorm, og rommer bl.a. en zoologisk hage, presidentboligen og USAs ambassade. Det er et stort rekreasjonsområde hvor folk slapper av eller trener. En av de kulturelle aspektene som har preget dette landet i flere århundre, er katolisismen. Den har innflytelse på mange ting, og man kan lure på hvordan det var mulig å samle en tredejdel av befolkningen (nesten 1,5 million folk!) i denne parken, da paven kom på besøk i 1979. Er det kun et spørsmål om tro? Er det et ønske om å være til stede der det skjer? Eller er det rett og slett hjernevasking?

I fengselet fikk vi en times omvisning av en guide som kunne veldig mye om irsk historie. Fengselet har hatt en sentral plass under flere historiske epoker. Blant annet var det flere som begikk små lovbrudd under "The fammin" / hungersnøden paa 1840-tallet. Utenfor fengselet døde folk av sult, mens innenfor fikk fangene mat. Fengselet har vært åsted for flere henrettelser, bl.a. henrettelsen av politiske fanger etter opprøret i 1916. Omvisningen var interessant, men det er lurt å sette seg inn i noen av de sentrale historiske hendelsene på forhand, ellers er det lett å falle av, her var det mye info...

Dublinia viser vikingenes 300 år lange okkupasjon, og Dublin i middelalderen på en veldig pedagogisk måte. Her lærer man om yrket, deres arbeidsmetoder, forhold til oppdragsgivere og presse, og selvfølgelig om funnene de gjør, og hvordan de utvikler teorier rundt funnene. Et flott musem som man kan bruke så mye tid man vil på.

Ellers har vi spist på mange ulike puber, og det mest fasjonable måltidet ble inntatt på U2s Clarence hotel. Deilige og dyre tre retter.

Symfonisøndag nr 1 (og en halv)

Ei god venninne har gjennom facebook kunngjort at hun lytter til en symfoni hver søndag. Sist søndag var det Sjostakovitsj 5. som ble beæret med hennes entusiastiske status. Den har en særstilling i musikkhistorien når det gjelder samfunnsmessige forhold som direkte påvirker musikken.

Det står en god del CD-er i hylla mi som bare blir lyttet til hvis jeg skal spille dem, høre dem på konsert eller bruke dem i undervisningen. Aberet med å gjøre musikk til et levebrød, er at man mister evnen til å la seg begeistre. Der har jeg et personlig prosjekt. Så nå hiver jeg meg på søndagsprosjektet og lar meg rive med, helst så blottet for fagkunnskap som mulig. Dagens symfoni er Brahms´ 1. Den har jeg aldri hørt før i dag, men jeg kjenner 4. godt, og har spilt flere overtyrer og den ungarske dansene av ham. Symfonien er gjennomlyttet en gang liggende på rygg. Brahms´mektige strykeklang er umiskjennelig, så deilig med så diger strykegruppe som stadig forsterkes av en full messingrekke. Digger den klangen han greier å få til.

Skulle gjerne ha sittet ute på verandaen og lyttet, men det får blir når det blir varmere i været. Høyttalerne står nært vinduet, så det er fullt mulig. En annen dag... evt neste år....

Å lytte til en symfoni, lar seg også fint kombinere med å strikke. Man kan faktisk bli mer konsentrert av det. En symfoni varer ei stund, og det kan være en utfordring å holde konsentrasjonen så lenge. Det beste er å bli så revet med at man glemmer tid og sted. Der er jeg dessverre ikke, kjenner jeg. Og det er lettere å oppnå den lytteopplevelsen på konsert enn gjennom stereoanlegget. Det er en kunst i dagens hverdagsjag og la tida gå litt sakte. Symfonien krever langsom tid, og det er utrolig deilig det er å kjenne på denne langsomme tida.

1. satsen åpner med brask og bram, instendig hamring med pauken på én tone, og masse forholdninger i resten av orkesteret. Etter et par minutter starter treblåserne med et motiv som sendes rundt i ulike instrumenter og til sammen danner en lang linje. Bratsjene får også dette motivet, og overgir det umerkelig til cello/bass som bringer det ned i dypet. Mesterlig gjort orkestreringsmessig.

Utover i satsen har han et langt parti med rytmen fra Beethovens 5. - er dette et nybegynnertegn? Prøver han å videreutvikle det mesteren har gjort før han?

2. satsen er en langsom sats med klangen i sentrum. Etterhvert kommer et valseaktig tema. Flere partier minner om 4. symfonien, så det er tydelig å at han begynte på en stil som han fullbrakte der. Han innfører også en fiolinsolist, slik at det en stund minner om en fiolinkonsert, heldigvis uten show off....

3. satsen har noe pastoralt over seg, lydbildet i starten minner om Beethovens 6.

4. satsen åpner dramatisk, og etter korttid kommer en morsom pizzicato-bit, som godt kan brukes av Disney. Etter lange deler med horn- og fløytesolo, og masse klang sentrum, kommer en perle av en melodi. Fantastisk, veldig typisk Brahms, melodiøs og klangfull.

Slutten er klassisk: masse dominanter før den etterlengtede sluttakkorden.

Dublinere av James Joyce

Alle novellene er gjennomlest, og det er helt klart mulig å diskutere dem grundig hver for seg og som helhet. På baksiden av min utgave står det at en gjennomgående tema er kunstneres lodd som flyktning i det moderne samfunn. Jeg synes kanskje ikke dette er særlig framtredende i så mange av de 14 novellene, men Arabia og Eveline har noe av det, i En liten sky er det fremtredende, En mor har mer fokus på forretningsdelen av kunstnerlivet, og De døde setter musikken i sentrum av selskapslivet, men jeg ser ingen flyktning. Fellesnevneren er heller politikk og religion, enn kunstnermyten.

Motstykker handler om den nordirske kontoristen Farrington, som går innom baren flere ganger pr dag for å styrke seg litt. Medarbeiderne hermer etter det nordirske tonefallet hans, og han får ikke unna arbeidet sitt. Oppbrakt over hvordan sjefen behandler ham, svarer han "Jeg synes ikke det er riktig å spørre meg om det", mens kunder er tilstede. Han føler seg ovenpå ei stund, og skryter over bragden på puben om kvelden. Før han drar på puben pantsetter han klokka si, og han bruker opp hele pantesummen den kvelden. I tillegg til å drikke opp pengene opplever han to nedturer til; en overlegen kvinne og å bli slått i handbak av en jypling. Hjemme venter fem barn, fire av dem har lagt seg når han kommer. Kona "hundset sin mann når han var edru, og hun ble hundset av han når han var full". Hun er i kirken når han kommer hjem, og novellen ender med at han slår sønnen sin, som ber om nåde.

Hovedpersonen i Jord heter Maria og er en barnløs kvinne som jobber i et vaskeri. Det er allehelgensaften og hun drar for å besøke Joe, som hun har vært nanny for da han var barn. Først drikker hun te med kollegene på vaskeriet, og de spøker med at hun ikke har noen giftering. På vei til Joe går hun innom et bakeri for å kjøpe kake til dem. Den unge damen som jobber på bakeriet spøker med om hun vil kjøpe en bryllupskake. På trikken flørter hun med en eldre mann, og da hun kommer fram og skal gi bort kaken, har den kommet bort. Det hele ender med at hun synger en sang fra Bohemian girl, der hun hopper over det verset som handler om det hun savner i livet. Novellen viser i tillegg til hennes sorg, et innblikk i irsk feiring av Halloween.

En pinlig sak handler om en meget ensom mann som bare møter folk når han er på jobb, familien treffer han bare i jula og i begravelser. På en konsert kommer han i prat med en kvinne, hun har en voksen datter og mannen er mye borte. De to begynner å møtes stadig oftere, mannen velsigner forholdet dere, men da hun gjør fysiske tilnærmelser bryter han forholdet. Vi hopper fire år fram i tid, og hun dør foran et tog. Det viser seg at hun har drukket i to år, og at ensomheten har blitt for sterk. Til å begynne med fordømmer han at hun har drukket, og at hun gjorde tilnærmelser, men så tar han seg en tur der de pleide å gå sammen. Han angrer på at han rømte unna, og blir minnet på hva han har forsaket da han ser et par i aksjon. Det antydes at hun har tatt livet sitt, og han blir oppmerksom på sin egen ensomhet. På originalspråk heter novellen A Painful Case, det har forsvunnet noe tvetydighet i oversettelsen, for saken blir jo pinefull for han, ikke pinlig....

Minnestund i styrerommet er den tyngste av novellen etter min oppfattelse. Her er det mange personer, og det er en utfordring å holde dem fra hverandre og det ikke helt klart hvor de enkelte står politisk. Noen har skiftet parti, noen infiltrerer andre partier. Vi finner oppdragelse og alkoholisme blant temaene, men fremfor alt er det en kritikk av den katolske kirke og den pågående valgkampen gir novellen en politisk agenda. Personene i styre sitter og minnes nylig avdøde Parnell, her er både sympatisører og motstandere. Novellen avsluttes med et langt dikt med form som et helteepos, der Parnell plasseres blant Irlands gamle helter. Framføringen utløser en applaus der motstanderne ser ut til å glemme seg en stund.

I novellen En mor er det flere gjenkjennelige moment. Mora til en pianospillende datter forsøker å være manager for henne, og krever honoraret utbetalt før konserten er ferdig. Mora har giftet seg med en eldre forretningsmann for å stige i gradene, og hun mente at han ikke kunne forfalle, i motsetning til de yngre beilerne. Det skal være fire konserter, den første er dårlig besøkt, den andre har bare sponsorer i publikum, den tredje blir avlyst og på den fjerde konserten forlater familien konserten i pausen, mens arrangørene finner en annen pianist. Joyce harselerer både med konsertarrangører og managere, samtidig som han setter kunstneriske interesser opp mot økonomiske interesser.

Nåde handler om en alkoholiker som går om kull og mister bevisstheten på starten av novellen.

Han er opprinnelig protestant, nå konvertert katolikk, men ikke særlig praktiserende. Vennene planlegger å hjelpe han gjennom en åndelig handling, de lokker han med på skrifteseanse i en jesuittisk kirke. Dialogene de tre vennene fører for å få han med seg er ganske komisk og de tar lett på faktiske forhold rundt kirkehistorien. Visstnok er novellen inspirert av Den guddomelige komedie. Selve botscenen har også en ironisk tone.

De døde er den lengste novellen. Gabriel ankommer et sosietetsselskap, der det blant annet er musikalsk underholdning med "oppvisningstykker" som han misliker sterkt. Han er ikke komfortabel med situasjonen, og begår flere sosiale "feil". I selskapet er det personer fra flere ulike generasjoner, og vi møter flere diskusjoner om ny og gammel tid både når det gjelder musikk, religion og politikk. Gabriel er litteraturanmelder som setter større pris påbøkene han får til anmeldelse enn den usle sjekken for å skrive. Han er bereist og verdensvant, og kommer i tankene stadig tilbake til en tale han skal holde i selskapet. han er redd for at den inneholder en del ord publikum ikke komemr til å forstå. Under en dans blir han provosert av en tidligere medstudent Ms Ivors, hun kaller han Engleskvenn og kritiserer han for å reise mer utenlands enn i eget land. Årsaken til tittelen kommer fram på slutten av novellen, da kona til Gabriel blir fjern i blikket da hun hører en irsk sang. Det viser seg at hun var forelsket i en gutt i sin ungdom, han døde av tæring da han var 17 år. Dette har nok fulgt henne hele livet, og begjæret ektemannen følte for henne rett før hun forteller dette, går over i omsorg og tanker på at en av de flotte eldre vertinnene for selskapet kan dø innen kort tid. På engelsk heter novellen "The Dead", og sier ingenting om at det er snakk om flere døde.

Midtveisbetraktning av James Joyces´ Dublinere

Høsteferien skal tilbringes i Dublin, og forberedelsene skjer først og fremst gjennom lesing av irsk litteratur og chatting med fantastisk nordirsk venninne bosatt i Dublin.

James Joyce skrev i 1914 denne novellesamlinga som gir et nådeløst og realistisk bilde av byen i hans samtid. Jeg liker noveller, men leser sjelden hele novellesamlinger. Formatet er veldig komprimert og mye er gjemt mellom linjene, derfor går lesinga veldig sakte her. Nå har jeg lest 7 av 14 noveller, og finner det hensiktsmessig med en midtveisvurdering - det kalles en yrkesskade....

Søstrene er tittelen på den første novellen. Valget av tittel er veldig merkelig: den handler om en gutts reaksjon på en prests død, denne presten har to søstre som så vidt er nevnt i novellen. I starten tenkte jeg at det var noe mystisk med forholdet mellom denne gutten og presten, etter alle disse sakene med katolske prester. Han som overbringer dødsbudskapet sier: "Jeg ville ikke likt at mine barn var for meget sammen med slike som han". Pastor James Flynn har studert i Roma og "pliktene ved prestegjerningen ble for meget for ham" som en av søstrene sier. Gutten har dårlig samvittighet for ikke å ha besøkt ham de siste dagene før han dør. Forholdet dem i mellom er nok ikke fysisk, når gutten tenker tilbake, er det samtalene de har hatt om katolisismens mystikk han er opptatt av. Pastoren døde av slag, men før det hadde han et mentalt sammenbrudd. En merkelig liten historie er det. Jeg leser novellen først og fremst en kritikk av den katolske kirka.

I Et møte skulker to skolegutter en dag, og leker indianere med sprettert i et strøk der de møter noen fillete barn. Den fillete flokken roper "Kjettere" etter dem. "De trodde vi var protestanter fordi Mahony som var mørk i huden, hadde et sølvmerke for en cricketklubb foran på luen". Guttene drar videre til havnen om ser et norsk skip, og de ser etter utlendinger med grønne øyne "for jeg hadde en eller annen uklar forestilling..." De drar videre ut på et jorde og da inntreffer møtet som tittelen på novellen henspeiler på. De treffer en nokså gammel mann med askegrå mustasje. Han spør dem ut om litteratur og jeg-personen lyver på seg å ha lest både det ene og det andre. Mannen snakker om jenter som om han bare har lest om dem. Midt i samtalen forlater mannen guttene, og det antydes ganske klart at han onanerer før han kommer tilbake. Når han kommer tilbake, snakker han varmt om pryl som verktøy i skolen, og deretter ser jeg-personen at mannen har "flaskegrønne øyne". Deretter snur mannens holdning til gutter som snakker til jenter - de bør pryles. På slutten av novellen kommer guttene seg unna.
I novellen møter vi altså katolsk og protestantisk vold, en gammel gris, utlendinger og en gutteskole.

Arabia er navnet på en arabisk basar. En ung gutt forelsker seg i søstra til kameraten, hun ønsker seg en gave fra basaren. Han ber tanta om lov til å gå på basaren, han er ukonsentrert på skolen. Onkelen skal bli med han på basaren, men han kommer for sent hjem - sannsynligvis med vilje. Omsider får han to skilling og får lov til å dra. Han ankommer så sent at de fleste bodene er stengt, han avslår å kjøpe to vaser, og novellen ender med at han ser seg selv som "en skikkelse som forfengeligheten drev gjøn med og hånte." Han har idealisert basaren, søstra til kameraten og kjærligheten som sådan. Som i Eveline er hovedpersonen på vei til et sted, men vender tilbake til start.

Eveline er den novellen som hittil er enklest å forstå. Ei 19 år gammel jente har store forpliktelser i heimen, mora er død, så hun fungerer som mor for sine to yngre søsken med en voldelig far. Den eldste broren er kirkedekoratør. De har dårlig råd, og det er kjærkomment at Frank dukker opp og ber henne med på Bohemian Girl. Han er sjømann og har sett mange deler av verden, og nå lokker han henne med til Buenos Aires. Hun har skrevet avskjedsbrev til sin eldre bror og faren. På vei til båten, får hun kvaler: først hører hun en melodi på en lirekasse, det er den samme melodien hun hadde hørt da mora døde, den gang hadde hun lovet å holde familien samlet så lenge hun kunne. Nå da hun går etter Frank på vei til båten, ringer en klokke i hjertet hennes, "Alle verdenshavene skyldte inn over hjertet hennes[...] Hun så på han med øyne som ikke viste tegn til kjærlighet eller avskjed eller gjenkjennelse".
Slik er det nok mange som har hatt i den tida folk vandret over til Amerika - den gangen var det en uendelig lang reise, og når man først forlot landet, var det for alltid. Vilhelm Mobergs Kristina från Duvemåla lider av de samme kvalene, og blir altså med over havet, men blir aldri kvitt lengselen. I starten av novellen ser hun på et oljemaleriet i hjemmet av den hellige Margaret Mary Alacoque som avgir sitt løfte. Eveline har drømmer om å reiser til andre steder, men mister lysten og drar tilbake til start.

I Etter løpet møter vi moderne fartøy som biler. Fire unge menn deltar på et billøp, Jimmy er en av dem. Faren har jobbet hardt for å legge seg opp en liten formue, og Jimmy vet at han bør være forsiktig med pengene. Fra faren har han også fått nasjonalistiske holdninger, noe han viser i beruset tilstand overfor en engelskmann de møter under en bedre middag, stemningen begynner å bli opphetet og franskmannen Ségouin har et svare strev å å unngå at samtalen blir personlig. Kvelden ender med et kortspill der Jimmy ikke behersker reglene, derfor setter han seg i gjeld overfor den samme engelskmannen, og er glad for at alkoholen legger et slør over lettsindigheten hans. Han er innforstått med at angeren kommer neste morgen. Novellen slutter med at den ungarske kameraten utbryter: "Solen har stått opp, mine herrer!"
Personene i novellen kommer fra ulike land, bil er et symbol på luksus i 1914, og disse elementene settes opp mot irsk nasjonalisme og forsøk på å sammenligne Irland med andre land.
To kavalerer - her møter vi den fantastiske yrkestittelen kavaler, som vi også finner i Selma Lagerløfs "Gösta Berlings saga." Disse livsbejaende mennene fester og turer og tiltrekker seg kvinnfolk, uten at de løfter en finger for å bidra samfunnet med noe. To kavalerer Corley og Lenehan går sammen på gata, Corley skryter av han han funnet ei jente som jobber som hushjelp. Hun betaler trikkebillett for han og forsyner han med sigaretter. Han skal møte denne huhjelpa nå. I dialogen ser det ut som han skal oppnå å få henne til sengs denne dagen, mens Corley er ute på møtet, sittet Lenehan på en restaurant og fantaserer om henne. I siste setning avsløres imidlertid avtalen som de to kavalerene har hatt hele tiden: "En liten gullmynt blinket i hånden hans". Hvor vidt hun har gitt ham den, eller han har stjålet den fra henne, kommer ikke fram.

I Pensjonatet møter vi datidens æresbegrep og den katolske moralisme. Pensjonatets vertinne har skilt seg fra sin drukkenbolt av en mann, hun er datter av en slakter og har sans for forretninger. Hennes 19 år gammel datter underholder gjestene med å synge og flørte med dem, etterhvert innleder hun et forhold til en av pensjonatets beboere. I lengre tid observerer hun forholdet uten å gripe inn. "Hun behandlet moralske problemer som en slakter parterer kjøtt". Hans valg står mellom å stikke av eller å gifte seg med dattera. Han jobber i et katolsk vinfirma (!), og kommer til å bli oppsagt hvis forholdet blir kjent, og han er redd for reaksjonene i hans egen familie på hans forhold til en fylliks datter. Dattera er fortvilet, og legger ikke skjul på at hun elsker ham. Novellen slutter med at mora ber dattera komme ned fordi han vil snakke med henne.

En liten sky handler om kunstnerens drøm om å komme seg bort. Gallgher kommer tilbake til Dublin noen dager etter å ha arbeidet som journalist i London i åtte år. Han og Chandler går på pub, og Gallagher oppfører seg som en oppblåst verdensmann, rakker ned på Dublin og det livet Chandler fører. Chandler er gift og har en ettårig sønn. Han har en stor poesisamling og drømmer om å gi ut dikt i London. Samtidig er han for beskjeden til å lese dikt for kona. Etter at han kommer inn fra puben, går kona ut for å handle. Chandler ser på et bilde av kona, og ser kulde i blikket hennes, han får problemer med å stanse skrikingen til ungen, han opplever seg selv som en livtidsfange. Novellen slutter med at kona kommer tilbake, får stagget skrikingen, og "angerfylte tårer trengte seg frem i øynene hans".

På coveret til boka står det at samlinga handler om kunstnerens lodd som flyktning i det moderne samfunn. Og det ser vi vel særlig i den siste av disse sju novellene.

Visning - Lars Saabye Christensen

Ordet visning henspeiler først og fremst på visning av boliger ved salg. Her finner vi også andre betydninger av ordet: Cathrin blir etter fire års samboerskap vist fram til Wills foreldre, mange fantaserer om sex på et offentlig sted med fare for å bli oppdaget, og boka ender med en filmframvisning.

Saabye Christensen tar tak i et fenomen som er blitt veldig utbredt i dag: å gå på boligvisning. Eiendomsmeklerne er blant dem som har fått ansvaret for finanskrisa, og her blir de ulike typene i bransjen detaljert beskrevet, hus har sjel, fjordgløtt og ligger et steinkast unna noe. Norge har fått et klasseskille mellom de som kom seg tidlig inn på boligmarkedet og de som strever med å komme inn. Over den førstnevnte gruppa befinner de med helikopterforeldre seg: foreldre som sirkler over avkommet lenge etter at de har fyllt 20, og blant annet kjøper hus til dem. Cathrin er en av dem. Blant sine smykker har hun et armbånd verdt flere hundre tusen kroner, armbåndet får betydning i handlinga av boka. Rikmannsdøtre og statsråder får armbånd i gave...

Selv har jeg ingen dyre armbånd, men fjordgløttet er det ingenting å si på.... Verandaen min er verdt mye mer enn armbåndet til Cathrin.

Dette kan se ut som en kjærlighetsroman om en oppkomling fra bygda og ei bortskjemt vestkantjente. Erotikk står sentralt: paret begynner å gå på visninger, ikke for å kjøpe hus, men for å få spenning i forholdet.

Will skriver filmmanus, mottar penger for som er akkurat passe bra for å få støtte, men som aldri blir realisert. Han mottar altså penger for ikke å gjøre noen ting. Et prosjekt han har holdt på med i flere år er historien om Herbert Noll, en mann med hitlerbart som ble arrestert i 1945 mistenkt for å være Hitler. Will sammenligner seg ved flere anledninger med Herbert Noll.

Det motsatte av å vises, er å bli borte. Tidlig i boka blir parets tre måneder gamle valp borte. Cathrin er opptatt av hvor alle dyrene som kommer bort blir av.

Etterhvert blir også hun borte, og boka minner om en krimroman ei stund. Will opplever å bli mistenkt for å bortføre henne, kanskje til å med drepe henne. Og historien får flere likhetstrekk med Jan Kjærstads triologi om Jonas Wergeland.

Hva som egentlig har skjedd med Cathrin får vi aldri vite, annet enn at en mulig - og forsåvidt logisk - slutt blir laget i et filmmanus.
Meningene er delte om boka, uansett har den mange fine øyeblikk, og dialogene både i det virkelige livet og i filmmanuset er fiffige.


Dagbladet synes boka er dørgende kjedelig.
NRK tar tak i hans mørke lek med fiksjonen.
Dagsavisen mener det er kjedelig om kjedsomhet.