Den tidsreisendes kvinne

Vi har vel alle tenkt tanken: Det hadde vært morsomt å reise framover i tid, og vite hva som kommer til å skje. Hvilke konsekvenser får valgene vi tar? Audrey Niffenegger har tatt tanken helt ut, og lekt seg med Henry og Clare. Henry har sin første tidsreise på sin femårsdag. Hun møter han for første gang når hun er 6 og han er 36, han møter henne for første gang når han er 28 og hun er 20. Forvirrende? Det er bare forbokstaven. For lesere som er avhengig av kronologiske historier, er ikke dette så enkelt.

Når det er sagt, er ikke dette akkurat noen tung og komplisert lesing, heller tvert i mot. Det er ren feelgood, der man ikke trenger å tenke så mye. Men det er fascinerende at hovedpersonen kan reise framover i tid, vite når medmennesker og han selv skal dø. Da skulle man tro at han kan påvirke framtida, men det prøver han å unngå så langt det er mulig. Noen morsomme unntak er lotto og aksjer - det er uskyldig og en enkel måte å tjene penger på. Det hjelper Clare som vier sitt liv til kunsten.

Først og fremst er dette en kjærlighetshistorie. De er ment for hverandre. Han er fullstendig avhengig av henne. Hun er som en fiskerenke - hun venter mye, og er 100% trofast i tankene gjennom hele boka, med en lengsel etter han - som kan forsvinne når som helst, og en lengsel etter et normalt liv. Hun venter forøvrig på noe godt.

God ide, litt for lang, lettfordøyelig - rett og slett underholdende, verken mer eller mindre.

1001 bøker: Ringeren i Notre-Dame - Victor Hugo

Jeg skjønner ikke hvor jeg har vært, som ikke kjenner denne historien fra før! Etter at jeg satte lydboka i bilen, har jeg hørt om Quasimodo og Esmeralda stadig vekk. Slik har vel alle det med ord man ikke var klar over eksisterte, og nå altså historier som tydeligvis er allemannseie.

Victor Hugo kjenner jeg bare til som forfatter av Les Miserables, musikalen kjenner jeg ut og inn og jeg har sett en filmatisering av romanen, men boka er fortsatt ulest... Ringeren i Notre-Dame har hittil bare vært en tittel for meg, uten noe slags assosiasjoner. Takket være "1001 bøker du bør lese før du dør", har jeg nå tatt tak i en del titler av denne typen.

Den vakre sigøynerpiken Esmeralda er vel så mye protagonist i denne boka som misfosteret Quasimodo, Ringeren i Notre-Dame. Så er det laget både opera og ballet basert på Victor Hugos romandenne historien, og de bærer navnet "Esmeralda". Disney har derimot latt fokuset være på den kuppelryggede Ringeren.

Mange menn er betatt av Esmeralda. Quasimodos historie minner om Skjønnheten og Udyret. Hans verge Frollo forlater sin prestegjerning for å gi etter for sitt begjær til Esmeralda. Poeten Gringoir blir reddet ved at Esmeralda går med på å gifte seg med han, ekteskapet blir aldri fullbyrdet, som det heter så fint. Esmeralda selv vil bare ha kapteinen Phoebus, som også faller for henne ei kort stund. I tillegg til alle disse fortapte mennene, har vi forbyttede babyer, mysteriespill, kåring av narrepave, de lovløses rettsal, og ikke minst: en detaljert beskrivelse av den gotiske katedralen. Klokkene i denne har gjort Quasimodo døv, som om han ikke hadde nok med sitt ene øye og pukkelrygg.

Morten Røhrt leser fantastisk bra!

Å forevige seg selv (dQ del to, kap VIII-XI)

Don Quijote og Sancho Panza legger optimistisk ut på sin tredje reise. Denne gangen begynner de med Toboso der de skal oppsøke Dulcinea som dQ har snakket om i snart 450 sider nå. På vei til Toboso har SP og dQ en morsom og dagsaktuell samtale. Det har etterhvert blitt klart at SP er ute etter makt og berømmelse, så de snakker om hva som skal til for å bli husket. SP kommer til at det er bedre å satse på å bli helgen enn ridder, sjansen er mye større for å bli husket da. DQ trekker linjer til Herostratos som satte fyr på et av guds underverk for å få oppmerksomhet. Det ble befalt at han ikke skulle få oppmerksomhet... ligner ikke denne historien mistenkelig mye på andre som ønsker oppmerksomhet? Massemediene greier ikke å la være likevel....

Folk i dag har et sterkt ønske om å bli sett, idol-generasjonen har i det minste et produkt å vise fram, verre er det reality-deltakere som melder seg på kun for å bli berømt.

Dialogen mellom de to antiheltene blir stadig morsommere, og man sitter med et smil om munnen når SP febrilsk forsøker å lure seg unna at han faktisk aldri har møtt Dulcinea. Det er slett ikke merkelig at han tror det skal gå an å innbilde dQ at en bondepike er henne. Han har tross alt forvekslet mye rart tidligere. Det fine er at dQ går med på at hun er forhekset. Jeg har altså kommet forbi det stadiet der jeg irriterer meg over alt det irrasjonelle, og koser meg i stedet over galskapen. SP innrømmer sågar for seg selv at han er i ferd med å bli like gal, ettersom han fortsatt er med på tokten.

Den første kampen blir ført mot en teatertropp utkledd som bl.a. Døden og Djevelen. Det holder på å gå riktig galt inntil SP overtaler sin herre om at man aldri skal legge seg ut mot skuespillere. De har for mye sympati i befolkningen. De kommer seg unna, og bolken slutter som vanlig med at neste blok blir enda mer spennende. Ok, jeg koser meg over samtalene mellom de to, men de meningsløse kampene er jeg fortsatt litt usikker på...

Den rettferdige - Helene Uri

Kan urettferdighet rettes opp? Det er utgangspunktet for Helene Uris roman "Den rettferdige". Den er skrevet på bakgrunn av gjenopprettelsessakene som kom på 2000-tallet. Da ble det kjent at bevisene som ble brukt i incest-saker på 90-tallet ikke gjalt. Incest er et vanskelig tema, det er heldigvis blitt en åpenhet rundt temaet de siste årene, noen som kanskje kan hjelpe de utsatte. Overgrep mot barn er helt avskyelig, forkastelig og at som verre er. Derfor blir fordømmelsen mot de som har utført slike handlinger sterk. Uri tar fram dilemmaet med de uskyldig dømte. Norge har en rettstat vi er stolte av, men det gjøres feil også her. Om folk blir frikjent etter å ha fått saken opptatt, slutter ikke nødvendigvis fordømmelsen blant folket.

Vi følger en familie med to døtre, der mora anklager sin utro ektemann for overgrep mot begge døtrene. Det er en allvitende synsvinkel, så vi følger både mora, faren, farens nye samboer, den yngste dattera og ikke minst advokaten til mora som har viet sitt liv til å få slike menn dømt, etter selv å vært unnvikende i ungdommen. Den eldste dattera ser vi bare fra utsida, hun har inntatt offerrollen, og vil ikke være med at historien kan være usann.

Temaet er alvorlig og krever innlevelse. På mange måter synes jeg Uri lykkes med å belyse de ulike aspektene her, og hvor vanskelig slike saker kan være, men på et vis er boka litt for lettlest. Språklig sett er Uri en mester. Det er ikke så mange lingvistiske spissfindigheter i denne som i de andre jeg har lest av henne, men også her viser hun at hun kan skrive.

Den afrikanske farm - Karen Blixen

Som 13-åring så jeg den storslåtte filmen "Mitt Afrika" sammen ei venninne og hennes mor. Jeg husker at jeg likte filmen godt, det var mye afrikansk natur og en fin kjærlighetshistorie med Meryl Streep og Robert Redford. Etter at vi hadde sett filmen uttalte min venninnes mor at vi nok kom til å forstå mer av filmen når vi ble eldre. Den gang tenkte jeg at det var da voldsomt til undervurdering.

Denne uttalelsen ligger i bakhodet når jeg nå leser boka med tre ganger flere år på baken. En leseopplevelse er alltid preget av egne erfaringer og referanserammer. Jeg nyter Karen Blixens beskrivelser av landskap og dyr, selv om jeg vanligvis skummer meg gjennom slike avsnittet. Det er noe fascinerende med dyrene i Afrika og alt de har å gjøre.

Boka er i stor grad selvbiografisk og handler om hennes år som baronesse i Kenya rundt den første verdenskrig. Det er interessant å lese hennes beskrivelser av de ulike folkegruppene som omgir henne. Her er det generaliseringer på rekke og rad, og når hun fordømmer afrikanernes tro på evolusjonsteorien til fordel for skapelsesberetningen, må jeg smile litt, evt riste litt oppgitt på hodet. Hun setter sivilisasjonens nyvinninger opp mot de "primitives" handlinger og tankesett. De innfødte befinner seg i ulike reservater, og hun nevner bare så vidt hvordan europeerne har tatt seg til rette. Det er "hennes" farm og "hennes" folk, filmen het sågar "Mitt Afrika". Når vi ser de såkalt siviliserte nyvinningene er i ferd med å ødelegge moder jord, kan man lure på fremskrittet i dette. Indianerne setter seg i et råd og diskuterer hvordan en nyvinning vil være for samfunnet og naturen om sju generasjoner, her er det noe vi har glemt mens vi skrider framover.

En morsom episode er når ti nakne høvdinger blir hyllet for sin innsats under krigen. Selv håper de på ei ku, men hvordan er vestlige utmerkelser? Medaljer! Hvor i all verden skulle de feste dem?

Boka er skrevet i 1937 og reflekterer datidens imperialistiske og rasistiske holdninger og må derfor ses i det perspektivet. Til tross for begrep som vi reagerer på i dag, omtaler hun folkene "sine" med respekt. Jeg likte spesielt den tredje delen "Av en emigrants dagbok", der hun kommer med små anektdoter som hun reflekterer over. Her er det ikke mulig å lese hurtig, man må stoppe opp, nyte og tenke over hva hun egentlig mener, og hva som er relevant av dette for meg i mitt liv. En fin bok som nytes på en fin søndag med hjemmelaget knekkebrød og kaffe latte til frokokst, mens andre seiler forbi på en katamaran.

Og Robert Redford? Han kommer flyvende inn med et småfly der protagonisten kan sitte foran piloten og la vinden blafre i håret mens de ser Afrikas sletter ovenfra. Flyet blir hans bane, begravelsen er gripende. Ektemannen nevnes bare i en bisetning hundre sider før, så her er det ingen spor av noe trekantdrama - det sterkeste jeg husker fra filmen.

I det siste kapitlet tværer hun ut avskjeden med farmen og verdensdelen. Her viser hun virkelig at hun har respekt for naturen og de innfødtes tradisjoner. Absolutt en bok det er verdt å lese, velfortjent plass blant de 1001 man må lese før man dør. Takk til Line som satte meg på tanken.

Harens år

Med ærfuglene svømmende forbi og vepsen surrende rundt ørene, har jeg nå kost meg med nok en Paasilinna. "Harens år" ble utgitt i 1975, ble ikke oversatt til norsk før i 2004 og jeg har altså ikke oppdaget forfatteren før i år. Det har tydeligvis Erlend Loe, her er det store likhetstrekk med hans Doppler. Boka er en kritikk av bylivets stress og materielle jag, samt institusjoner som f.eks. ekteskapet, forsvaret, Sovjetunionen og kirka.

Som Alice følger etter en kanin til Eventyrland, følger Vatanen en hare inn i Finlands dype skoger. Både det ene og andre skjer på hans søken etter et fredelig liv.

Boka er på ca 150 sider, og burde i utgangspunktet være lettlest. Ideen er humoristisk og det skjer mye. Likevel har jeg brukt en del tid på boka, jeg er ikke helt sikker på hvorfor. Kanskje er det et eller annet med at ideene er bedre enn selve gjennomføringen...

Da jeg var ferdig, så jeg at den er med på lista over de 1001 bøkene som bør leses før man dør, dermed kunne jeg markere enda ei bok der. Grei bok, fin avkobling, humor som muligens appellerer til noen, en hyllest til naturen og de finske skogene. Forøvrig er vi godt inne i harens år nå, i følge den kinesiske kalenderen.

Kjerringer - hae feminae vincent mares

Helene Uri må ha noen svært negative erfaringer som kvinne fra universitetsmiljøet og sannsynligvis andre miljø. Foreløpig har jeg bare lest "De beste blant oss" og "Kjerringer", og begge er preget av sterke kvinner som prøver å gjøre oppgjør med en mannskultur.

Selv har jeg vært lei meg for at jeg ikke var litt eldre på 70-tallet, da marsjering i gatene hadde noe for seg. Damene i forrige generasjon gjorde en formidabel og viktig jobb, som vi nyter godt av i dag. Likevel opplever kvinner små ting i yrkeshverdagen, og av og til på hjemmefronten, som kan være vanskelig å ta opp, og som viser at det fortsatt er en jobb å gjøre. Det er dette Helene Uri tar opp i denne boka. Hun tyr til hevn. Etter 22. juli har vel hevntanker blitt mindre akseptable... Hevnene de fire-fem damene koker sammen er forholdsvis uskyldige og fører til en endring hos ofrene - eller gjerningsmennene...

Uri har satt et kveldskurs i latin som ramme for romanen. Dette er et fiffig grep, da hun f.eks. kan bruke hevngrep fra romerne. Hun får også boltre seg språklig, og her er hun en mester. Ordforrådet er rikt, og man lærer en og annen latinsk frase underveis. (Det er litt irriterende med alle de innskutte parantesene, er det godt språk å bruke så mange av dem?)

Selv tok jeg latin på Dragvoll for snart 20 år siden, og moret meg stort med beskrivelsen både av språktimene og kursdeltakerne. Hvem i all verden melder seg frivillig på et latinkurs? Etterhvert måtte jeg også bort til bokhylla og finne fra den ekstremt regelmessige grammatikken fra den gangen. Det er vel passende kjerring-aktig med smothie basert på selvplukket bringebær...

Jeg stusser over en del ting i denne boka. For eksempel er det merkelig at en moderne kvinne holder et utviklingshemmet barn og brystkreft skjult så lenge etter at Wenche Foss har brutt tabuene mange år tidligere. I tillegg var det mye overnaturlig hekseri her. Og norske kvinner begynner å bli så sterke nå at menn har vanskelig for å finne rollen sin. Mange tyr til postordre-bruder fordi vi er for kresne og selvstendige. Uris prosjekt er ikke akkurat å belyse dette aspektet....

Boka er fornøyelig, og fungerer helt fint som ren underholdning. Fellesskapet mellom kvinnene er sterkt. Jeg beundrer menn som gidder å fullføre den...

Og hva "hae feminae vincent mares" betyr? Slike kvinner vil beseire menn.